Oslo er kongen av suburbia. Oslo har så masse suburbz at flere tidligere selvstendige byer nå har konurbert seg inn i hovedstadsområdet, og blitt degradert til forsteder for Oslo. Det fører til at Oslo blir litt som Tyskland: Det består av en masse stedsnavn både jeg og dere har hørt mange ganger, men ingen aner hvor eller hva er, som et geografisk svart felt, og man vet kun at navnene, med flere hundre tusen mennesker i hver, ligger ett eller annet sted mellom Carl Berner og Sverige. Jevnaker? Jessheim? Kjeller? Dette må det bli en slutt på, tenkte jeg, og pakket sekken med Kvikk Lunsj og appelsin, satte meg på T-banen, krysset av på kartet og suste i vei mot følgende ukjente horisonter: Ammerud, Grorud, Stovner, Røa, Tveita og Bøler. (Holmlia kuttet jeg ut fordi det er omtrent én time unna sentrum.) Alle er viden kjent fra media og dagspresse, men frem til nå totalt ukjente for alle som ikke bor der. Er det noe annet der enn boligblokker, grå lønnsmottagere og kulørte kriminelle?
Ah, herlig å komme hjem etter en lang dag på malingstynnerfabrikken.
Lurer på om jeg får Prozac ned i Winner Tip-en? AmmerudFørste stopp var Ammerud, som selvsagt uttales med lang m og veldig stum d, gjerne mens man sikler litt. Det første som slo meg var at dette var akkurat det jeg hadde forventet, men etter en spasertur gikk det opp for meg at det var enda mer. En gammel og nesten utslitt vits befant seg rundt meg på alle kanter og var sannhet: Det så nøyaktig ut som det gamle Sovjet! Bortsett fra at sola skinte. Enorme boligblokker og masse lutryggede mennesker med slitte klær og deprimerte ansiktsuttrykk. Ett øyeblikk trodde jeg at jeg så en pen jente, men hun viste seg å være enten prostituert eller white trash-slut (som er nesten det samme, bare at sistnevnte har masse unger i stedet for penger), med sitt omtrent seksten år gamle ammeutstyr hengende godt ute i snøføyka.
Poverty meets surplus society; ikke særlig pent, men likevel det nærmeste man kommer. Trist.
Небоскрёбий в Владивостoке или Волгогрaде или где-нибудь.Etter hvert åpnet jeg appelsinen min, som ikke smakte særlig bedre enn u-presset appelsin bruker å gjøre, så jeg heiv den i søpla. Det gav en ordentlig tur-følelse. Da la jeg merke til at søppeldunken også var full av tomme spylevæske-kanner. Dette var like rundt hjørnet for Café Hyggelig, som bestod stort sett av et oppvarmet campingvogn-fronttelt med røykemulighet.
Trykk på bildet for en heftig close-up-
funksjon.
Hyggelige Café Hyggelig. Camping hele året!Så, Ammerud, takk for meg.
We’ll meet again, don’t know where, don’t know when, but we’ll meet again some sunny day, tror jeg.
GrorudNeste stopp Grorud, som er berømt for en rekke ting. Noe ikke mange vet, er at det var her de oppfant grayscale. Andre igjen hevder at da fargene ble oppfunnet på 30/40-tallet fantes det ikke T-bane til Grorud, og beboerne fikk dermed aldri nyte godt av den nye oppfinnelsen. Uansett hva som er sant: En gang jobbet jeg sammen med en kar fra Grorud, en pensjonert sjømannsalkis uten pensjon, så han måtte løsarbeide slik som meg. Og han så nøyaktig ut som en diger First Price-pakke: Kun klærne hans hadde farge. Resten av ham var nyanser av rynker, grått og blasse tatoveringer av nå avdøde hula-piker.
Her bor Grorud-beboerne. Dette er en liten del av én av fire slike blokker.
I tillegg kommer alle de andre blokkene.Grorud er kanskje den mest berømte av disse stedene fordi den er størst, men jeg tror det er fordi den er mest slik. Her var det akkurat som på Ammerud, bare mye mye større og mye mye mer. Blokkene var dobbelt så høye og tre ganger så grå. Folk i gatene så dobbelt så triste ut, og nærbutikken lå enda litt nærmere inngangen i blokka. Statistisk Sentralbyrå kan opplyse at gjennomsnittsinntekten på Grorud er 166 000 kr i året, og selv om det er mer penger enn jeg har hatt noen gang, viser det seg at det er et stykke under gjennomsnittet for Norge.
Det foregår visstnok en slags Grorud revival, har jeg hørt. Jeg så ikke noe til den, men lykke til og vær så god. Jeg tror det trengs.
Narvesen på Grorud T-banestasjon. StovnerJeg har aldri skjønt dette med «Johnny fra Stovner». Betyr det en vanlig suburb-person, eller en halvkriminell mulatt (som riktignok er det samme som en vanlig suburb-person)? Men det fant jeg fort ut. Det betyr en helt vanlig kjøpesenter-kid. For: Når man kommer ut fra T-banestasjonen, forbi gjeng-ungdommene som står og enten krangler eller har en røff omgangstone, så er det eneste man ser boligblokker i alle retninger, samt en politistasjon som består av noen Moelven-brakker.
Ser man derimot nøyere etter, så står det «Stovner Senter» med store bokstaver på den nærmeste blokka. Og går man inn på Stovner Senter, utfolder det seg et fullt ekvipert shoppingsenter. Altså nøyaktig det samme som i sentrum, eller i alle norske byer. Veldig gjennomsnittlig, eller kanskje standarisert: Det folk vil ha, masse blinkende ting til salgs så nært hjemme som mulig, og gjerne et slags underholdningstilbud: En kjempeskjerm som viser TV2, med mulighet for å kjøpe en burger og sitte og se på – akkurat som hjemme! Jeg tenkte å prøve, bare for å få feelingen av hva arbeiderklassen nå til dags driver med hele dagen, samt om burgerne nå til dags er like kvalme som da jeg var en teenager, men jeg ble sjokkert da en burger kostet nesten hundre kroner. Det er jo det man betaler for ting man vil ha på ordentlig! (I tillegg kan jeg kritisere de Burger King-ansatte for å stå og mase og mase etter bestillingen, selv om man ikke står i kø og er tydelig opptatt med å studere menyen, men det er en annen debatt. De er antageligvis ukjent med at det finnes folk som ikke kan menyen utenat.)
De hadde også en fascinerende gamling-kafé med sju – 7 – permobiler (slike el-rullestoler) parkert utenfor på rekke og rad, men ettersom jeg tilbragte helga hos mine besteforeldre, er krumkaker og kniplingsduker ikke så eksotisk som burger og tv.
Boligblokk? Burger King? Nei, Stovner Senter!Stovner er altså omtrent som alle andre steder, hovedsakelig fordi det består av et digert kjøpesenter. Med unntak av følgende episoder:
a) To ansatte på en klesbutikk begynte å krangle og nesten sloss mens jeg gikk forbi.
b) Jeg var dum nok til å ta fram kameraet mitt for å ta bilde av inngangen til senteret, noe som er vanskelig å gjøre uten å ta det fram. Resultatet var at en fyr prøvde å stjele det. Heldigvis er jeg så skillful at jeg fikk ristet ham av meg.
c) I anledning et gavekort hos Free Record Shop jeg fikk til jul, har jeg forsøkt å finne ut om de har det samme litt kjedelige DVD-tilbudet på alle filialene. Det har de, bortsett fra at Stovner Senter kjører en hard kampanje på filmen «Izzat».
d) På vei ned igjen til T-banen hadde gjeng-ungdommen forsvunnet, i stedet lå det en fyr rett ut på gulvet der. Det var vanskelig å si om han var et voldsoffer, døddrukken eller bare spilte død for å kunne kaste seg over den første og beste som ville hjelpe ham.
I tillegg så jeg noe gjennom et vindu som så ut som et bibliotek, i den andre enden av senteret, men det var umulig å finne veien dit, det var ingen folk der og dermed vanskelig å avgjøre om det var åpent, stengt eller nedlagt.
RøaRøa kommer i en særstilling fordi jeg ikke ekskursjonerte dit, men var der i embedets medfør. Jeg trodde lenge Røa var langt nordøst, i nærheten av Holmlia. Ikke bare var det et sex-sjokk å finne ut at Holmlia ligger i sør, like i nærheten av rike Nordstrand, men at Røa faktisk ligger på beste vestkant og er en forstad til Frogner og Majorstuen. På Røa så jeg kun velstående folk, nesten ingen tok T-banen, de fleste kjørte rundt i dyre biler. Leilighetene jeg jobbet med å bygge, var ikke særlig digre og kostet fem millioner. Jeg så kun én neger, han hadde tilsynelatende dyre klær, men brukte likevel kollektivtrafikk. Han var kanskje miljøbevisst. Dessuten gikk en god del pakistanske kvinner rundt omkring med bøtte og mopp.
Det verste var faktisk de rike leilighets-kjøperne som kom innom byggeplassen for å kikke på sin fremtidige bopel. Eldre pene fruer og ektemenn som trippet rundt på anlegget med hjelmen ukomfortabelt plassert slik at den ikke skal ødelegge den blå sveisen, håpløse forsøk på å holde pelskåpa sagmuggfri, og ett par hadde faktisk med en jævla puddel oppi stillaset! Og det aller aller verste var megleren som var med dem. Maken til slick type har jeg faktisk aldri sett på tv engang.
TveitaTveita er kjent for Tveita-gjengen, og ingenting annet. Selv om gjengen ikke finnes lenger, og beboerne flere ganger har prøvd å få folk til å slutte å bruke begrepet. Så hva har Tveita å by på nå til dags? Stort sett masse boligblokker og et kjøpesenter ved navn «-nesten hjemme». Både senteret og blokkene var helt like alle andre sentre og blokker.
Hjemme? Bare nesten.
Tveita-beboere som koser seg nesten hjemme.Med ett unntak, da. Vekterne på senteret lignet ikke andre vektere. Én prøvde kanskje å være i sivil, for han hadde på seg en slags hiphop-genser, men det hjalp ikke så mye, siden vekterbuksa med nøkler, plastkort, raslende metallgjenstander av alle slag og en slik framtung batong-lommelykt avslørte ham. Den andre vekteren jeg så, satt på cafeen og pratet kameratslig med en gjeng kriminelt utseende pakistanerungdommer, før han fikk en walkie talkie-beskjed og sprang av gårde. Kanskje gjorde han viktig miljøarbeid, kanskje er jeg fordomsfull. Det er vanskelig å si noe generelt om en gruppe som ikke bare er u-homogen, men også hater homoer og samtidig bruker alle pengene sine på fancy styling og homo-klær.
Trivelige Tveita Borettslag, som ble berømt da gjengmedlemmet «Bønna» ble skutt og drept her i 1988.I tillegg har de det fabelaktige Tveita Solsenter, og en litt rar statue som ser ut som et OL 94-piktogram. Det var vanskelig å finne ut noe om hva den forestiller og i hvilken anledning den var reist, for brøytemannskaper hadde brukt området til å dumpe overskuddssnø, og den var ganske begravd i eksos i fast form. Men om sommeren sprer den nok kulturverdier og estetisk glede, regner jeg med.
Den berømte Tveita-statuen.
Tveita Solsenter, som så ut til å ligge i et ombygd parkeringshus. BølerJeg vet ikke hvorfor jeg dro til Bøler. Det skulle jeg i alle fall ikke ha gjort. Det bestod, ikke overraskende, av blokkbebyggelse og et ganske lite kjøpesenter, på størrelse med øverste etasje av det senteret som omgir polet i Molde, og det mest interessante var oppslagstavla, som bugnet av flotte tilbud om meditasjon, healing, superslanking som garantert virker og alskens annen virkelighetsflukt. I tillegg tok det dritlang tid før neste T-bane gikk tilbake igjen.
Den futuristiske Bøler T-banestasjon.Til gjengjeld var det ganske masse sprø folk der. En krokrygget gammel dame gikk sakte foran meg mens hun hadde en samtale med seg selv som gikk omtrent slik:
– Hey baby, så mye sne.
– Ja, sne sne sne.
– Det er forjævlig. Sne sne sne overalt.
Akkurat da jeg hadde kommet meg forbi henne, snudde hun seg til de andre bak seg og begynte å spørre hvordan det gikk – heldig med den! På Narvesen var det ei afrikansk dame med rødt hår og leopardmønstret pelskåpe som ropte og skreik spørsmål om prisen på alt mulig, som om hun bare hadde råd til én ting og verden skulle gå under om to sekunder.
Og på T-banen hjem igjen satt det nok ei gammel dame, tydeligvis fra Nordmøre og kanskje verdens mest rynkete, og spilte kassegitar og sang den flotte «Go tell it on the mountain». Det svingte skikkelig, men dessverre gikk hun etter hvert over til mer perifere bedehussalmer, og til slutt begynte hun å prate på engelsk til en tyrker (som åpenbart kunne norsk) om at Himmelens rike var på vei og om de snakket spansk i Tyrkia. Alt i alt en fin tur.
Så, nå har jeg vært kulturelitistisk og gitt fattigdoms-Norge et passe utiltalende ansikt. Neste gang jeg raljerer mot folk jeg ikke har lyst til å være, blir det run-of-the-mill-Paris Hilton-look-alikes på Grünerløkka med høyhælte rosa støvletter på isen, skalla Mexico-bikkjer med strikkegenser i den ene hånda og caffè latte, ciabatta eller ei slik quilt-aktig
Louis Vitton-veske i den andre. Abu Rasol, skygg banen!
Comments