Hvordan det går her? Jepps Hepps. Etter fire døgn i Hong Kong kan jeg i hui og hast konstatere følgende:

Byen er enormt stor og enormt liten samtidig. Det vil si at fortau, gater, rom og møblement har dukkehus-størrelse, mens alle husene har hundre etasjer og står så tett at de nesten krasjer i toppen. Det er kanskje det som skjer når man skal få plass til en enorm mengde bittesmå folk på en ganske liten øy.

Alle kinesere er ikke helt like, men de prøver så hardt de kan. De er den mest synkrone og effektiviserte gjengen jeg har sett noe sted -- millioner av dem nærmest marsjerer i velorganiserte rader på fortauene til enhver tid, og om morgenen står alle sammen på geledd i parkene og utfører tai chi. Jeg må gi Mao under forholdene rett i at et individ bare er et lem på den store kroppen, eller hva det nå var -- Det virker i alle fall som om de en gang for alle har avtalt hva de skal gjøre, og nå bare jobber de med å perfeksjonere flow-en, enten det dreier seg om å stå ved et samlebånd hele dagen, eller bare å komme seg fra A til B.

Det er enten et resultat av all skiltingen som sier hva man til enhver til skal gjøre, som "Please kindly do not behave in a disorderly manner", eller at et land med en milliard, tja, la oss si italienere, ville ha utryddet seg selv ved hjelp av trafikk- og gå-ulykker ganske kjapt.

Kinesere spiser ikke hund, katt og rotter. Vel, det kan hende de gjør det når ingen utlendinger ser på, men jeg har i alle fall ikke greid å oppdrive det noen steder. Ett sted så jeg masse bikkjer i små bur, men de likte ikke så godt at jeg viet det oppmerksomhet.

Det mest skremmende er likevel at de har kombinert sin sans for litt forsinket vestlig mote og cheesy kopi-produkter, noe som resulterer i at så og si hele den trendy halvparten av dem går rundt med Mikke Mus-t-skjorter -- et skremmende syn. Men ikke de gråmelerte med 1930-Mikke som var så kule hos oss for et års tid siden. Nei, alskens dårlige kopier, ja faktisk, helt a la de jeg skrev om tidligere. Et uendelig hav av slike som marsjerer mot deg... Det er et graverende syn. Jeg skjønner at de trenger opium.

Og de har et aldeles sjarmerende forhold til engelsk. De få som behersker det, selv i det inntil nylig britisk-dominerte Hong Kong, har en tendens til å bruke enten arkaiske eller nyanse-ufokuserte uttrykk, og en helt fabelaktig feilslått presisering av detaljer. Dette resulterer (som kanskje kjent) i flotte advarselskilter som "Beware of nipping hand" (på togdørene) eller "Please hold the handrails inside the bus".

Velvel. Det er alt jeg har for øyeblikket. Jeg ankom Beijing i går, og forteller sikkert mer herfra med tid og stunder. Blant annet står gigantiske militærparader og den balsamerte Mao på programmet. Etter hjemkomst vil fotos og ytterligere fordøyde inntrykk legges til. Ha det fint på den andre siden av jorda i mellomtiden.