I programmering snakker man gjerne om at et språk er høynivå eller lavnivå, der lavere nivåer ligger nærmere hardware i en eller annen forstand. Vi har vært innom dette før, for eksempel i artikkelen om assembler, som er rimelig lavnivå, ettersom det krever at man kjenner en del detaljer om prosessoren man programmerer for. Python, som jeg bruker mye, ligger i motsatt ende av skalaen, ved at det tar hånd om en del detaljer for deg uten at du trenger å tenke på det. Du kan for eksempel leve lykkelig med python ganske lenge uten å vite noe særlig om datatyper og minne og slikt, i allefall hvis du ikke prøver å gjøre altfor avanserte ting. I tillegg kommer python med såpass mye innebygget magi i det som kalles standardbiblioteket at du kan leve et temmelig beskyttet liv.

Elektronikk, som jeg fra tid til annen har prøvd å pusle med, er naturlig nok temmelig lavnivå. For eksempel har jeg gått til innkjøp av en e-papir-skjerm og en Arduino, som jeg prøver å koble sammen med en Raspberry Pi for å sette opp et dørskilt som kan fortelle mine kollegaer hvor jeg er når jeg ikke er på kontoret, og jeg ser at jeg antagelig ikke kommer utenom å forholde meg til ting på et noe lavere nivå enn jeg vanligvis er komfortabel med. For eksempel, for å skrive 0x03 til register 0x08 og 0xA1 til register 0x09 trenger du bare å følge denne hendige oppskriften:

Nå er det naturligvis ikke ...

Programmerere, meg selv inkludert, liker gjerne å snakke om hvor irriterende det er å bli avbrutt i arbeidet, spesielt hvis noen spør hva du driver med. Ofte er det slik at man prøver å løse en oppgave, hvorpå man oppdager at man først må løse et annet problem, og så et tredje og fjerde, ogsåvidere. Og slik kan det ha seg at man sitter på stackoverflow og leser om noe som kan virke fullstendig urelatert til det man opprinnelig drev med, når noen kommer inn og spør hvordan det går. For å forklare må man da utføre det som kalles en backtrace, altså gå gjennom alle skrittene som tok deg dit. Litt som når man bare skulle sjekke noe på wikipedia, og så sitter man plutselig og leser om noe helt annet.

Akkurat som at man har en bakover-knapp i nettleseren kunne det av og til vært kjekt å ha et hjelpemiddel for å huske hvor man egentlig kom fra når man jobber på denne måten. Først begynte jeg å tenke på interaktive hjemmesider og apper og greier, slik at man kunne ha en kul visualisering av arbeidsprosessen sin, også videre, men så innså jeg at nei, disse nymotens greiene er bare tull. Kommandolinjen er det opprinnelige brukergrensesnittet, og det er fortsatt det beste. Ferdig diskutert. Dermed implementerte jeg det jeg har valgt å kalle (anti)produktivitetsverktøyet stacktracker på fem linjer shellscript.

En stack er en datastruktur som minner litt om en bunke med for eksempel bøker. Den støtter to ...

I fjor vår tok jeg et kurs i oseanografi. Det viste seg å være både interessant og nyttig, og jeg gjorde det tilogmed greit på eksamen med relativt moderat innsats, så jeg bestemte meg for å ta et fag i vår også. Denne gangen tar jeg et vaskeekte fysikkfag, TFY4275 Klassisk transportteori. For det meste handler det om diffusjonsprosesser, men som alle gode fysikkfag handler det også om selve livet.

Den viktigste moralen i kurset, understreket gang på gang av foreleseren, er at ikke alt er normalfordelt, og at det er enorm forskjell på en normalfordeling og en potenslov. La oss ta et par eksempler. Høyde er sånn omtrent normalfordelt, som betyr at den følger den velkjente Gauss-kurven. Nå gjetter jeg litt på tallene, men la oss si at en gjennomsnittlig mann i Norge er 1.80, de fleste ligger mellom 1.70 og 1.90, og den høyeste personen i Norge er sikkert ikke mer enn 2.20 eller 2.30 eller noe i den dur.

Inntekt, derimot, er ikke normalfordelt. La oss igjen gjette litt på tall, og si at gjennomsnittlig inntekt i Norge er 500.000, de fleste ligger mellom 350.000 og 650.000, mens den som hadde høyest inntekt i Norge i 2013 tjente over 300 millioner [1]. Om høyde og inntekt hadde fulgt den samme fordelingen ville det tilsvart at den høyeste personen burde vært et par hundre meter høy.

Foreleseren har videre snakket om hvordan økonomer liker å late som om ting er ...

Camilla og jeg er en tur i Edinburgh denne uken, og på tirsdag gikk vi en tur ut med veilderne til Camilla. De er morsomme og trivelige fyrer, og ganske interessante å snakke med. De ble naturligvis ikke overrasket over å høre at Camilla tilbringer mesteparten av tiden her med å sitte på NLS og jobbe med en artikkel om Dickens, men det ble noen hevede øyenbryn da jeg fortalte at jeg gjør det samme. Jeg sysler med å skrive en artikkel basert på foredraget Camilla og jeg holdt i London i september, om statistikk og «digital analyse» av Dickens' siste bok, noe de mente var veldig spennende.

Det viste seg forøvrig at den ene veilederen kjenner en hel del fysikere, og vi snakket litt om dette med tverrfaglig samarbeid. Interessant nok lot han til å mene at naturvitere er mye mer åpne for å samarbeide med humanister (altså folk som driver med humaniora, ikke (nødvendigvis) medlemmer av Human-etisk forbund) enn motsatt. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før, men jeg merker i allefall at det faller meg veldig naturlig å tenke at jeg har mer å bidra med i humaniora enn motsatt. Fysiker-arrogansen slår også inn når jeg leser en artikkel som bruker en ny metode for å gjøre ord-statistikk i digital humanities, og jeg ubevisst antar at jeg kan finne ut av den før lunsj. Det viste seg å være litt mer komplisert enn som så, men på den annen side er jeg slett ikke ...

I en alder av 32 år har jeg, i går kveld, for første gang, vært på en linjeforeningsfest. Linjeforeningen Delta, for de som studerer fysikk og/eller matematikk på frie fag på NTNU, fyller 41 år i år, og av en eller annen grunn er tradisjonen å arrangere jubileum for primtall. Jeg ble invitert fordi noen trodde jeg var tidligere medlem, men selv da jeg forklarte at jeg på ingen måte hadde vært medlem opprettholdt de invitasjonen. Delta var ikke spesielt aktive i min tid, visstnok, så de sa det holdt at jeg kunne ha vært medlem.

Jeg meldte meg på, med følge, og tenkte det kunne bli spennende å se om det kom noen andre kjente fra gamle dager. Da vi ankom festen snakket vi så vidt med en dame som hadde vært med på å grave opp kontaktinformasjon for tidligere studenter, og hun kunne fortelle at det var 200 påmeldte til festen, og av dem var det 15 tidligere studenter. Dette viste seg etterhvert å være Camilla og meg, og ca 13 stykker som var aktive i Delta fra rundt 1996 til 2002, som kjente hverandre og hadde organisert å dukke opp som en gjeng. Vi ble alle plassert på «gamlebordet», og på et tidspunkt ble det tilogmed utbrakt en skål for oss og innsatsen vi hadde gjort for Delta:

Å, dette skal være de gamle sin skål, hurra!
Ja dette skal være de gamle sin skål, hurra!
Og skam for den som ikke,
de gamle si skål ...

Today is International Women's Day.

It is not about congratulating the women in your life for being women. Or about bringing them flowers. Or doing the dishes today. Thinking of it as a second Mother's Day or Valentine's Day is rather missing the point.

It is a day in which we band together to fight the patriarchy.



The patriarchy is not a group of scheming men. While it is tempting to point to the many grey haired, white men in board rooms and say they are it, they are not. Imagine how simple it would be if they were. They are, however, one expression of patriarchy.

Patriarchy is a system. It is not a group of people. Men are not oppressing women, and when I say "fight the patriarchy", I do not mean "fight men" or "beat men" or "exclude men from all the fun stuff". I mean, there is a system that is making all our lives less than they could be.

It is a system that is invisible unless you know to look for it. Like some deadly infection. And it kills. Patriarchy kills. Both men and women (in case you were wondering).

Patriarchy is what tells women to become princesses, what tells them not to ask for a higher salary, what tells them it is their job to make sure things progress smoothly. It is what tells women they should be nurturing, that they should seek a protector, that they should be sexy but ...

En av våre lesere spurte meg her en dag om det var lettvint å hacke sammen noe python-kode for å automatisk lese opp en melding på bestemte tidspunkter. Det er det forsåvidt, men som en vis mann sa en gang, hvis linux kan gjøre noe er det ingen grunn til at du skal gjøre det selv, og dette er nettopp et slikt tilfelle, siden oppgaven kan løses med en cronjobb og en lydspiller for kommandolinjen.

For å lese opp en melding finnes et utall muligheter. En enkel løsning er å lese inn meldingen og lagre som mp3 eller wav, og spille den av fra kommandolinjen. På Mac er for eksempel programmet afplay installert som standard, og kan spille en del forskjellige lydfilformater. På linux finnes det en haug med alternativer, men har du for eksempel en Raspberry Pi med debian skal aplay i prinsippet funke rett ut av boksen. Har lagret lydfilen din som message.mp3 kan du da spille den av ved å skrive

Et annet frekt alternativ kan være å bruke en tekstleser. Igjen, på Mac finnes say installert som standard, så om du skriver

vil du høre en vennlig, digital stemme som muligens strever litt med norsk uttale. På linux finnes også flere alternativer, se for eksempel her.

Når du har etablert hva du må gjøre for å få meldingen din lest opp kan vi gå videre til å få dette til å skje automatisk på bestemte tidspunkter ...

I går fikk jeg endelig besøkt legendariske h-bar i Bergen. Jeg mener å huske at vi på fysikk på NTNU hørte rykter om denne baren fra noen som hadde vært i Bergen allerede i 2005 eller 2006, da vi hadde den første faste lesesalen vår. På institutt for fysikk i Bergen hadde de en egen bar, og den het attpåtil h-bar, det hørtes jo aldeles magisk ut. For de uinnvidde kan jeg nevne at h-bar, eller h-strek på norsk, er en av de fundamentale fysiske konstantene, som tilfeldigvis også gjør seg meget godt som navn på en bar.

I løpet av årene på universitetet hørte vi fra tid til annen om h-bar fra folk som hadde vært i Bergen på ulike tilstelninger på institutt for fysikk, men etter at jeg begynte på SINTEF for snart to år siden (to år neste uke, faktisk, oioioi som tiden flyr) fikk jeg litt mer håndfast informasjon. Det viser seg nemlig at en av mine kollegaer var med å grunnlegge baren i februar 2005, og lenge var med på å drive stedet. Og siden den ble grunnlagt i februar 2005 betyr det at den har 10-årsjubileum i disse dager, og nettopp det var anledningen for gårsdagens fest.

Det viste seg at h-bar essensielt er et bomberom med en bardisk, et par kule veggmalerier og en diskokule, pluss andre essensielle effekter, som for eksempel en tavle. Det ble spilt litt i overkant høy musikk etter min smak, men ellers var stemningen upåklagelig, og jeg ble ...

Jeg befinner meg tilfeldigvis i Ålesund med noen timer til overs i dag, og jeg gikk på leting etter Jacu kaffebrenneri. Ålesundere og andre som frekventerer byen husker kanskje den lille kaffebaren med eget brenneri som lå i Løvenvoldgaten inntil for et år eller to (eller kanskje tre?) siden. De la ned kaffebaren, og skuffelsen min var stor da jeg kom til stengte dører sist jeg var i Ålesund, men så viser det seg altså at de har flyttet til større lokaler og fokusert mer på brenning.

Jeg fant brenneriet på lukten, av alle ting, for de har ikke akkurat mye profilering på utsiden, og en hyggelig dame kunne fortelle at de ikke lenger har åpen kaffebar, untatt på fredager fra 10.00 til 13.00, og da går angevelig Ålesunds kaffehipstere mann (og kvinne) av huse for å nippe til byen beste kaffe. Verdt å ha i tankene om man planlegger et besøk til Ålesund. Resten av uken har de fullt fokus på brenning, og det ser ut til at de produserer mye spennende.

Fordi jeg kom inn fra gaten med sludd i håret sa imidlertid damen at jeg så ut som om jeg trengte en kaffe, og en av de ansatte stod ved espressomaskinen uansett og trente til regionsmesterskapet i barista, så jeg fikk en cortado, og slik henger det sammen at jeg sitter på Jacu og drikker kaffe og blogger. Jeg spurte også om jeg kunne kjøpe noen poser kaffe, og det kunne jeg selvfølgelig. Vips hadde jeg sju poser spennende kaffe i forskjellige varianter på bordet foran meg, og hver og én av dem brent i forigårs. Jeg gleder meg allerede.

Dagens moral: Er du i Ålesund mellom ti og ett på en fredag, legg turen innom Jacu.

Jeg har vært ganske slapp til å blogge i det siste, og det skyldes i det store og det hele at jeg har vært ganske opptatt de siste månedene. De siste dagene har jeg spesifikt vært opptatt med å først rive, og deretter bygge, kjøkken, som tidligere nevnt. Det så ganske mørkt ut på lørdag, vil jeg si, da jeg måtte kjøre hit og dit for å få tak i ting, og alt mulig rart stod stablet overalt og det knapt var plass til å bevege seg, men nå begynner ting å bli litt mer på stell. Ikke sånn å forstå at kjøkkenet er ferdig, men vi er i allefall over halvveis, og i går da vi målte til at jeg hadde kappet benkeplatene riktig så det egentlig ganske lovende ut.

Jeg kommer naturligvis tilbake med en fyldigere artikkel som beskriver prosessen, og alt jeg har lært underveis. Interesserte lesere kan dessuten også se frem til artikkelen «Dyrt verktøy jeg kjøpte for å bygge kjøkken, og hva jeg sa til meg selv da jeg kjøpte det».