Når man går på universitetet er det på en måte som om tiden står stille. I gamle dager, særlig på barneskolen og ungdomskolen, var det helt åpenbart at vi ble eldre. Hver høst kom det nye forsyninger med førsteklassinger, og det virket som om de nye elevene ble ti centimeter kortere for hvert år. På videregående var litt av denne følesen borte, men likevel varte egentlig hele videregående så kort at følelsen av stillstand ikke rakk å synke inn.

På universitetet blir dette helt annerledes. Hele Gløshaugen er for tiden dekket med horder av nye studenter, men de fleste av dem er omtrent på min høyde. Den eneste forskjellen på dem og meg er egentlig at jeg forhåpentligvis ikke ser ut som om jeg ikke vet hvor jeg skal, samt at ungdommene nå om dagen ofte går med ganske stygge klær.

Jeg har dessuten gått her i Trondheim i fem år nå, og jeg gjør egentlig mye det samme som da jeg begynte her. Jeg subber rundt, og så leser jeg litt fysikk. Jeg jobber naturligvis mye mer enn før, og jeg gjør vanskeligere ting, men det er ikke til å stikke under en stol at dette faktisk blir det sjuende året på rad at jeg bare loffer rundt og gjør som jeg selv vil. Jeg føler et visst press, og jeg jobber ganske mye, men det er ingen som tvinger meg til noe som helst.

Jeg tror nok egentlig jeg har blitt ganske bortskjemt av å leve i min egen lille stasis-boble. Det er nok derfor best jeg får meg en doktorgrad, et par post.doc.er og et professorat, så jeg slipper å noen gang møte den virkelige verden. Jeg er ikke sikker på om jeg ville overleve sjokket. Kanskje man kan søke opptak til doktorgrad på særskilt grunnlag?

-Tor Nordam