Jeg tror jeg har tenkt å bli klimaskeptiker. Jeg er rett og slett litt skeptisk til klimaet. Sånn som i dag for eksempel, det ligger omtrent tre centimeter snø ute. I Trondheim i januar. Her er det åpenbart ugler i mosen. I for ti dager siden eller noe, da snakket jeg med Are, som bor i Oslo, og han skulle akkurat til å spenne på seg skiene og gå til jobb. Da hadde jeg nettopp syklet til Gløshaugen uten å se en eneste liten snø.

La meg imidlertid presisere at jeg ikke er klimaforskningsskeptiker, global oppvarmingskeptiker, FNs klimapanelskeptiker eller bare sprø, som er noen av de tingene klimaskeptiker later til å bety når man leser om det i media.

Jeg var forresten på konsert i dag, med Trondheim symfoniorkester, med dirigent Andrew Manze. I tillegg til å dirigere, spiller Manze også fiolin, han skriver i The Times Literary Supplement, og han snakker ofte på et musikkprogram på BBC3. Han er dessuten helten min, fra og med nå i kveld.

De spilte tre symfonier, eller noe slikt, og før hver symfoni snakket han litt om det vi skulle høre. Og han snakket med genuin innlevelse og britisk humor og gode greier. Før den siste symfonien, Symfoni i C, av Stravinskij, snakket han ekstra lenge, og litt som en kokk eller en vinprodusent serverte han små smakebiter av stykket mens han snakket, ved å få orkesteret til å spille akkurat de ti-femten sekundene kan snakket om, og av og til med først ene, så andre halvparten av orkesteret, for at vi lettere skulle høre poenget hans. Det var rett og slett meget, meget bra.

-Tor Nordam