Jepp, tredje spalte, og vi fortsetter i god stil uten tsunami-nytt.

I november eller deromkring leste jeg boken "Lies, and the lying liars that tell them: A fair and balanced look at the Right". Den er en ganske morsom sak, skrevet av Al Franken, humorist og Clintontilhenger. Som tittelen antyder smekker han opp eksempler i bøtter og spann på løgnaktige høyrevridde svin med egne programmer i kryptofascistiske media, og det er veldig underholdende lesing. Han benytter riktignok enhver anledning til å snakke pent om Bill Clinton, men det er greit nok. Mannen spiller jo saksofon, han fortjener litt cred.

Som de fleste andre nordmenn er jeg ikke overvettes begeistret for den nåværende administrasjonen i USA, og en bok som trekker fram eksempler på at høyresiden og dens lakeier i media er svin, og attpåtil er morsom, går rett hjem hos meg. Men jeg synes Franken gjør det litt lettvint når han omtrent legger skylda for alt som er feil i verden på Bill O'Rielly. Greit nok at mannen er frekk som få, og har sitt eget program der han vekselvis roper ut falske statistikker og "Shut up, cut his mic, I don't have to listen to your talking points", men jeg har vanskelig for å se at han i seg selv er roten til alt vondt. Det som er langt verre er at millioner av amerikanere, dumme som brød, sitter og ser på denne mannen og tar alt han sier for god fisk. Det vil alltid finnes tullinger, vi ser dem både titt og ofte på debattprogrammer på norsk tv, men hvis amerikanerne ikke hadde vært så jævlig teite hadde det ikke vært et problem, for da hadde ingen sett på skiten, og da hadde det ikke solgt reklame, og da hadde ikke denne mannen fått beholde programmet sitt.

Hvis Al Franken hadde sagt litt mindre om hvor glad han er i landet sitt, og litt mer om dumheten til den jevne amerikaner hadde jeg nok likt den bedre. Men det er uansett en ekstremt vittig bok det er verdt å spandere noen timer på.

Og det var dagens rettferdige og balanserte blikk på verden.

-Tor Nordam