Ivrige etter å se litt mer av Skottland, satte Paul Anton og jeg oss på toget nordover i går. Vi hadde snakket med en dame på universitetet som liker å løpe opp på fjelltopper, og hun anbefalte en tur til et fjell som heter Ben Vrackie, som skulle være relativt tilgjengelig for et par turister som oss. Vi tok toget til den sjarmerende småbyen Pitlochry, som ligger nesten to timer nord for Edinburgh med tog, og begynte å gå fra togstasjonen.

Det viste seg at noen har lagt ned ganske mye arbeid i å gjøre Ben Vrackie tilgjengelig for folk uten seriøse fjellsko. Praktisk talt hele veien til toppen er det enten en smal grusvei, eller, i de bratte partiene, en meget tillitsvekkende trapp stablet opp av stein. Det var også satt opp et skilt som advarte mot farene ved å ferdes i fjellet, og det virket i det hele tatt veldig tilrettelagt.

Turen opp var for det meste enkel. Det er et ganske bratt parti på slutten, men det er bare slitsomt, ikke vanskelig, og slett ikke noe problem for hardbarkede vikinger som oss. Vi gikk i henholdsvis t-skjort og skjorte med oppbrettede ermer, og nær toppen møtte vi to fyrer med jakker, luer og votter som så ut til å være i ferd med å ta på seg enda mer klær, og som advarte oss mot at det blåste en del på toppen. Vi nikket og smilte og gikk videre.

Da vi kom opp viste deg seg, ikke overraskende, at det var en del vind, men det var en kjempefin dag, så det var ikke kaldt på noen måte, og utsikten var utmerket. Vi satte oss ned i ly bak en liten knaus, og hadde en utmerket lunsj bestående av brød, cheddar og chorizo. Det ble tatt bilder av meg med en brødskalk og et solid stykke cheddar, men dessverre ser jeg ubeskrivelig tullete ut på de bildene, så de kan jeg ikke legge opp.

Liten digresjon om bilder: På grunn av en forveksling, og dårlig tid under pakkingen, endte jeg opp med å kun ta med meg ett minnekort til Edinburgh denne gangen, og det minnekortet er attpåtil på beskjedne 512 MB. Det gjør at jeg har plass til nokså nøyaktig 36 bilder, altså litt som i gamle dager, da vi brukte noe som het «film». Jeg merker at det fører til at jeg tenker litt mer over hvor mange bilder jeg tar av ting, og det fører også til at harddisken min fylles opp langsommere, noe jeg egentlig synes er en bra ting. I enkelte situasjoner, som for eksempel når man tar bilder av mennesker, er det åpenbart bra å kunne ta masse bilder så man har større sannsynlighet for å få et der alle ser fornuftige ut, men når man tar bilder av fjell og denslags som står relativt rolig, viser det seg faktisk at det er ikke alltid nødvindig å ta en hel haug nesten like bilder. Jeg tror jeg skal gjøre det til et poeng å bruke små minnekort fra tid til annen, for å minne meg selv på dette.

Her en dag for et par uker siden, kom det frem at en av mine kolleger i optikk-korridoren trodde jeg drev med offpiste-kjøring, som så vidt jeg forstår er en aktivitet der man hiver seg utfor bratte skråninger på ski. Jeg ville naturligvis aldri finne på noe slikt, og spurte hvor han hadde fått den idéen fra, og det viste seg å stamme fra fjorårets fjelltur med bål, der han mente at jeg hadde stilt opp med tweedjakke og slips, og sagt «Pøh, det er jo bare 15 minus», og laget bål og greier. Hvordan han sluttet derfra til offpiste-kjøring er litt uklart for meg, men jeg er egentlig litt fornøyd med mitt nye rykte som hardhaus, så jeg lo høflig å unnlot å nevne at jeg hadde tre lag ullundertøy under tweedjakken og slipset.

For videre å underbygge dette ryktet, og fordi Camilla ba om bilder av noe tweed jeg kjøpte i et uansvarlig anfall av shopping i forrige uke, fikk jeg tatt dette bildet:

Moralen er at fottur i Høylandet er flotte greier, og definitivt noe jeg kunne tenke meg å gjøre igjen. Ben Vrackie er dessuten ikke engang en Munro, og dermed ikke egentlig noe særlig å skryte av, så jeg kan ikke gi meg nå.

-Tor Nordam