De siste dagene har Camilla og jeg (det vil si jeg) kjørt nesten 1000 miles opp og ned California. Vi begynte i San Francisco, og kjørte sørover gjennom San Joaquin Valley (US Route 5), i det som essensielt er en ørken. Det var egentlig ganske fascinerende greier, spesielt siden jeg aldri har vært i en ørken før. Jeg kan rapportere at det var inni helvetes varmt og ubehagelig å gå ut av bilen, og jeg sliter egentlig med å skjønne at noen vil bo der.

Målet for turen var Los Angeles, eller nærmere bestemt University of California, Irvine, der jeg skulle treffe veilederen min og en russisk-amerikansk professor vi har skrevet et par artikler med. Uten at jeg hadde tenkt noe videre over saken på forhånd, endte vi opp med å komme innover mot Los Angeles omtrent klokken fem på ettermiddagen, noe som viste seg å være en dårlig idé. Vi skulle følge 405 ("the busiest and most congested freeway in the United States") forbi LA, og det er egentlig en litt spesiell opplevelse når seks felt med biler (i hver retning) nokså plutselig går fra å kjøre 65 MPH til å stå stille.

Los Angeles, forøvrig, må være et av de verste stedene i den industrialiserte verden, og symbolet på en hel rekke av tingene som er galt med USA. Se for deg 10 millioner mennesker, som alle skal bo på et område som ikke er så veldig mye større enn Trondheim kommune, og som alle skal ha sitt eget hus og sin egen bil. Da ender du opp med noe som minner om LA, nemlig en enorm by uten et naturlig sentrum, der latterlige arealer går bort til tre-felts veier og parkeringsplasser, og der innbyggerne bruker en latterlig andel av tiden sin på å stå i kø. Selv om det uten tvil finnes trivelige områder i LA er det fullstendig uforståelig for meg at noen vil bo der, og LA står høyt opp på listen over steder jeg kan greie meg fint uten å besøke igjen.

Etter et par dager ved UCI og i Laguna Beach, forøvrig en trivelig liten by som ville vært enda triveligere om den ikke hadde hatt en enorm vei gjennom seg, kjørte vi nordover til Santa Cruz, der Camilla skal delta på en konferanse nå i helgen. Jeg sjekket internett og leste at det er rushtid i LA fra fem til ti om morgenen, og fra tre til sju om kvelden, men at det topper seg rundt sju-åtte om morgenen. Vi kjørte derfor fra hotellet klokken halv seks, og kom oss gjennom byen uten større forsinkelser.

Vi tok frokost i Malibu, som de første gjestene på Bob Morris' Beach Café den morgenen. Malibu, kjent (for meg i allefall) som en «nice quiet beach community», der sheriffen kaster kaffekoppen sin på folk og roper «Stay out of Malibu, Lebowski!», viste seg å være et litt kjedelig sted som ikke egentlig har noe annet å by på enn strender.

Fra Malibu fulgte vi US Route 101 til et sted som heter San Louis Obispo, og deretter California State Route 1 langs kysten opp til Santa Cruz. Route 1 tilbyr til tider en ganske spektakulær kjøretur, og jeg er fornøyd med å ha kjørt der, skjønt man blir etter hvert lei, til og med av fin utsikt, skarpe svinger, bratte klipper og Stillehavet.
View Larger Map
Turen tok nesten 12 timer, som naturligvis førte til at vi kjørte gjennom Monterey og inn til Santa Cruz i nokså tett trafikk. Jeg tror nok at hvis jeg også ved en senere anledning skal på bilferie i USA skal jeg enten planlegge slik at jeg alltid kjører inn til større steder midt på dagen eller midt på natten, eventuelt overnatte på små steder uten for mye trafikk.

Om et par dager kjører vi til San Francisco for å fly hjemover. Frem til da skal Camilla på konferanse, og jeg håper å få sett litt av Santa Cruz, som skal være en trivelig by, og jeg planlegger også å kjøre til Henry Cowell Redwoods State Park og kikke litt på dette buskaset jeg har hørt så mye om.