Onsdagen ble en jazzfylt dag for min del, med stor grad av funksjonærkortutnyttelse. Jeg startet dagen rolig på Fole godt, Moldes (etter min mening) beste kafé, som ble enda bedre av at jeg i løpet av jazzen lærte flere av de som jobber der å lage en kul cortado.

En liten digresjon: Dromedar i Trondheim pleier å ha en sommermeny, som varierer fra år til år. I 2005 hadde de en drikk som het kul cortado, som bestod av dobbel espresso (gjerne kald, men forhåpentlig fersk, fra en flaske i kjøleskapet), fløtemelk og isbiter. Forholdet mellom melk og kaffe er omtrent som i en vanlig cortado, så dette er essensielt en sterk iskaffe uten sukker eller sirup eller noe annet tull. Dette fremstår for meg som den perfekte iskaffe, så jeg har fortsatt å bestille denne siden 2005, med varierende hell. Noen ganger må jeg forklare hva jeg mener, og en gang endte jeg opp med et vulgært tårn av sjokoladekrem, men stort sett får jeg en velsmakende kald kaffe. Digresjon slutt.

Etter å ha chillet på Fole godt med Trond og Eivind spaserte jeg bort på Plassen, og kortet meg inn på Susanna og Ensemble neoN. Jørgen anbefalte denne, og jeg ble ikke skuffet, men jeg lurer om jeg gikk glipp av noe. Jørgen sa det kunne være en utfordrende konsert, og med utfordrende tenker jeg på at konserten kan være ubehagelig å høre på med mindre man anstrenger seg for å finne ting i den. Denne konserten var derimot en avslappende og behagelig opplevelse, og det leder meg altså til å tro at Jørgen mener noe annet med utfordrende, og at jeg muligens ikke fikk med meg alt som var å få med seg. Mer om dette i neste avsnitt, når jeg diskuterer Sidsel Endresen, men la meg bare nevne at det hadde vært knall om Jørgen kunne komme på jazzen neste år, så kan vi gå på konserter sammen og snakke om dem etterpå. Jeg vil forøvrig si at mens konserten var bra og trivelig og alt slikt var den vesentlig mindre sær enn jeg hadde ventet, basert på den store bokstaven i slutten av navnet. Det viser vel bare at det gamle ordspråket om at man ikke kan dømme en konsert utfra kapitaliseringen av navnet til ensemblet som spiller sammen med hovedpersonen har noe for seg.

Etter middag tok jeg nok en gang turen til Plassen, denne gangen for å gå på Merriwinkle. Merriwinkle er en trio som består av Christian Wallumrød (broren til Susanna Wallumrød, fra forrige konsert), Helge Sten og Artist in Residence Sidsel Endresen. Her har vi det jeg tenker på som en utfordrende konsert, for dette var rett og slett meget spesielt. Jeg har aldri hørt noe av Sidsel Endresen før, men jeg så henne tre ganger i jazzen, og det later til at hennes spesialitet er å lage pussige lyder med stemmen. Noen ganger høyt, noen ganger lavt, noen ganger bare tull, noen ganger kommer det noe som nesten høres ut som en setning, noen ganger kommer det faktisk en hel setning. Veldig sære greier. I tillegg spilte Christian Wallumrød piano og elektronikk, og Helge Sten gitar og elektronikk. Alt de gjorde var skikkelig sært, og slik sett hørte det kanskje sammen, men ellers var det ikke åpenbart for meg at det var noen spesiell sammenheng i det de gjorde. Jeg vurderte å gå halvveis i konserten, men akkurat da kom det en fyr og satte seg ved siden av meg, og jeg ville ikke begynne å klatre over ham, så jeg ble bare sittende. Jeg angrer ikke på det, for det var egentlig ganske kult, tidvis veldig kult.

Neste post på programmet denne onsdagen var Sjur Miljeteig. Jeg så bare halvparten av konserten, men den var skikkelig digg. Jeg merker forøvrig stadig vekk at jeg ikke har vokabularet til å snakke spesielt mye om en konsert, og at jeg dessuten ikke er spesielt flink til å huske detaljer fra en konsert, spesielt ikke når det har gått noen dager. Dette passer forøvrig inn i den generelle trenden at jeg finner det vanskelig å beskrive hvorfor jeg likte eller ikke likte en bok, film eller annen kulturopplevelse. Jeg tror løsningen er å gå på flere konserter, tenke litt mer underveis og diskutere litt mer etterpå.

Jeg avsluttet onsdagen med en tur innom Reflections in Cosmo, men etter en halvtimes tid konkluderte jeg med at dette ikke var helt min ting, og dro hjem for å legge meg i stedet.