Siden lørdag har jeg vært i Halifax (i Canada, ikke i England), i anledning den samme konferansen som tok meg til Vancouver i fjor på denne tiden. Konferansen begynte ikke før på tirsdag, men jeg tok et par dager ekstra for å se meg litt rundt, når jeg først reiste såpass langt. Skjønt, det er faktisk ikke så langt som man kanskje skulle tro. Jeg valgte å fly med Icelandair, via Reykjavik, og på veien hit var det 2.5 timer fra Trondheim til Reykjavik, og så 4.5 timer til Halifax. Slett ikke ille, sammenlignet med i fjor da jeg først fløy 2.5 timer til Amsterdam og så 11 timer til Vancouver.

Hjem igjen blir riktignok litt mer irriterende. Det gikk ikke direktefly fra Reykjavik til Trondheim, så jeg må via Oslo, og jeg reiser herfra klokken halv ti i kveld, som betyr at jeg neppe får mer enn to ganger to timer søvn før jeg står på Gardermoen klokken 11 i morgen tidlig og håper det ikke har brutt ut streik. Jeg så pilotstreiken ble avverget, men vi har fortsatt vekterstreiken og den svenske pilotstreiken som potensielt kan rote til planene mine om å komme meg hjem i morgen. Jeg har derfor valgt å helgardere med billetter på både tog og fly, og så velger jeg det som passer og avbestiller den andre.

Halifax er en by som later til å være kanskje dobbelt så stor som Trondheim. Ganske sjarmerende sted, men litt rar også. Den føles litt ubalansert, som om den er inne i en periode med sterk vekst. Det er mye konstruksjon på gang, og mange store hus, med ganske små hus og falleferdige lagerbygg og denslags innimellom. Jeg får inntrykk av at det er ganske mange som kan tjene ganske mye penger på å selge tomtene sine hvis utbyggingen fortsetter.

Jeg kom frem ganske sent på lørdag, så da gjorde jeg ikke noe spesielt, men på søndag startet jeg dagen på sedvanlig vis i en ny by, ved å google «best coffee in Halifax», og fikk et par forslag som så lovende ut. Jeg begynte med å ta turen til Smiling Goat Organic Espresso Bar. De serverte en ypperlig Etiopisk sak, brygget i en Clover, som såvidt jeg kan bedømme ser ut til å være en helautomatisk presskanne til $11000. Smiling Goat ligger beskjedne ti minutters gange unna både konferansen og hotellet jeg bor på, så jeg har vært her hver dag siden da. Kaffen både på hotellet og konferansen er så fryktelig at det glatt er verdt spaserturen, i tillegg til at det er greit å komme seg unna litt. Wifi har de også, noe jeg setter pris på når mobildata koster så mye at jeg må begynne å svare på spørsmål om telefonregningen min på jobb.

Det andre stedet jeg fant var Java Blend Coffee Roasters. Fint sted det også, jeg drakk et godt kaldbrygg, men litt kjipt lokale, og det var en noe lengre spasertur på rundt en halvtime. Fint som en turistaktivitet på søndag, men ikke like praktisk for en kort kaffepause. Dessuten serverer Smiling Goat kaffe fra Java Blend.

Det var nye baristaer på jobb hver dag på Smiling Goat, så jeg rakk ikke å bli stamgjest før i dag, da jeg traff på den samme personen som i går. Han var til gjengjeld superhyggelig, og nevnte at han planlegger å besøke Norge, og sa han skulle se etter meg. Jeg antar rarere ting har skjedd.

Konferansen har vært ganske bra. Jeg holdt foredrag tidlig den første dagen, som definitivt er det beste tidspunktet for en utsetter som meg. Hvis ikke hadde jeg bare endt opp med å jobbe med presentasjonen min under hele resten av konferansen. Jeg holdt et foredrag med den ambisiøse tittelen «On the Convergence of Ensemble Simulations for Environmental Risk Assessment», og to tilfeldige personer fortalte meg at de synes det var interessant, så jeg regner det som en suksess. Jeg hadde dessuten en interessant diskusjon med en fyr jeg regner for å være både smart og kompetent, og til tross for at han har jobbet med temaet siden jeg gikk på videregående innrømmet han at han ikke hadde tenkt over et par av tingene jeg sa. Konferansen publiserer ikke artiklene på nett, men om man er interessert kan man få en kopi ved å sende en epost til Natalie Jones hos Environment Canada. Eller meg, forsåvidt.