Alle liker vel flagg. Det er fin-fin trivia: veldig enkle å huske, og full oversikt gir overfladisk men like fullt merkbar kred. De er greie å ha i hodet hvis man ikke vet nøyaktig hvor man befinner seg. Mange av dem har fine farger. Flagg er fine og hjelpsomme.

Bortsett fra enkelte flagg, som det ikke er mulig å like: Flaggene til disse useriøse landene som får uavhengigheten levert i hendene, og skusler den vekk på tøys. Siden begynnelsen av 60-tallet, da man bygde ned kolonialismen, har det blitt omtrent 200 prosent flere land på jorden. Det har gått inflasjon i suverenitet, og ikke alle klarer å ta ansvaret sitt like alvorlig. Situasjonen ble ikke bedre av at Sovjetunionen gikk i tusen knas. Bananrepublikker og lilleputtnasjoner florerer, og plutselig var det mer slitsomt enn artig å være flagg- og hovedstads-entusiast.

Men siden det fremdeles er nyttår, offisiell høytid for både kåringer og misantropi, stropper jeg på meg den hvite manns byrde og kårer i vei: Verdens teiteste flagg. Vær så god!


13. Libanon



De vertikale stripene kan jeg relatere meg til. Rødt og hvitt; grei skuring. De er i godt selskap så langt. Men hvor i all verden kom det juletreet fra? Slutt å krige så jævla hellig, hvis dere ikke vet forskjell på religionene engang.


12. Den sentralafrikanske republikk



Når skal afrikanerne skjønne at selv om det finnes mange farger, trenger man ikke å bruke alle på én gang. Øynene svir. Jeg blir svimmel. Dette lappeteppet hører egentlig hjemme i min forrige artikkel. Hvordan kan et hungersnødherjet land bruke tjue millioner dollar på å krone en keiser, og så hyre den billigste blinde skredderen som finnes for å lage nasjonalflagget, landets stolthet og ansikt utad?


11. Komorene
Det artige med Komorene er at siden uavhengigheten i 1963, har de skiftet flagg flere ganger enn Afghanistan (som for øvrig er kjent for å bytte flagg hele tiden). Denne verdensrekorden skyldes ikke hyppige regimeskifter som følge av borgerkrig og "open air city hall", men derimot overivrig perfeksjonisme. Fra 1963 til 1975 brukte de dette flagget:



Men han som lagde det var tydeligvis ikke helt fornøyd. Så de omrokkerte litt, og beholdt det slik i hele 17 år:



I 1992 fant de ut at det kanskje var enda finere å snurre litt på hele motivet og finstille grønnfargen en smule:



Vel, noen liker mora og andre liker dattera. Men på 90-tallet endret trendene seg kjapt, og allerede i 1996 innførte de en hel myriade av nye, spennende flagg, som de med korte intervaller vekslet mellom og tidvis brukte om hverandre:



Fem år senere, i 2001, slo de seg til ro med dette nyskapende, om enn litt svimlende, designet, som er en smule inspirert av den tidligere nevnte Sentralafrikanske Republikk:



Men det er allerede hele fem år gammelt. Norges flagg er jo i sin nåværende form omtrent nøyaktig hundre år gammelt, og det er egentlig ikke særlig lenge. Tiden vil vise hvor lenge dette varer, før de blir lei på nytt. Følg med!


10. Rwanda



Hvorfor har de skrevet forbokstaven sin på flagget? Å ja, fordi det er helt likt alle andre afrikanske flagg, og de skal huske hvilket som er deres. Men dét er jo helt legitimt. Særlig når man blir hakket opp med machete hvis man skulle finne på å forville seg inn på nabostammens område.

Det minner for øvrig litt om de skandaløse flaggforslagene til Norge fra 1814.


9. Turkmenistan



Tidligere Sovjetunionens sand-kammer, for øyeblikket en god runner-up til Nord-Koreas ubestridte førsteplass som tulling-land. Men det er greit. Dere har vært langt unna Moskva de siste åtti årene, og langt unna alt annet for alltid før det. Så plutselig en dag kommer noen ridende og forteller at dere har blitt en uavhengig nasjon. Jeg skjønner jo at det blir litt travelt. FN kommer på besøk, og hva vil naboene si om ikke alt er på stell? Så vi henger opp en av våre verdensberømte filleryer. Det må jo falle i smak. Klart det. Det liker turistene.


8. Lesotho



Lesotho er en uavhengig fjelltopp, omringet på alle kanter av Republikken Sør-Afrika. Sør-Afrika er et vepsebol hvor fattige (altså svarte) er i konstant krig mot rike (altså hvite), samt mot andre svarte (for eksempel nabostammen), og samtidig er hvite (for eksempel engelskættede) i krig mot både svarte (alle slags svarte) og andre hvite (for eksempel boere), og alle raver tungt bevæpnet rundt i en AIDS- og voldtekst-dreven rus av frenetisk dødsforakt mens de prøver å se forskjell på hverandre. De ligger kun etter Colombia på statistikken over antall årlige mord per innbygger, og vinner glatt hva voldtekt angår. Så for sikkerhets skyld ville nok jeg også prydet fjelltoppen min med et vaiende bilde av en gjennomboret voodoo-dukke. Det burde holde dem på avstand.


7. Kapp Verde



Kapp Verde ligger i Afrika. Eller, egentlig rett utenfor Afrika, nesten i nærheten av Europa. Jeg skjønner at det er surt å akkurat misse pallen, men det hjelper egentlig ikke å prøve å utgi seg for å være en britisk vimpel-variant av EU. Ingen sympatipoeng, beklager.


6. St. Lucia



Hva er det de prøver å utgi seg for? Nille-NASA? Noe Star Trek-greier? Et flyselskap? Hvorfor bruker de da ikke bare en gammel spypose? Det hele minner meg om den kjente og kjære barnesangen "Sankta Lucia, dreit oppi lia".


5. Togo



Det er greit at fattige land ser veldig opp til USA og alt sånn. Men, altså ... dette er til og med mer håpløst enn Uruguays forsøk, som involverer et flammende smilefjes. Er dette fargeglad afrikansk livsglede, eller rett og slett et resultat av at en hel generasjon åtteåringer ble kidnappet, dopet ned, krigstraumatisert og utstyrt med nok tunge våpen til å ta makten i et land?


4. Bosnia-Hercegovina



Det som gjør denne tragedien komplett, er at de like etter løsrivelsen i 1992 hadde et meget smakfullt flagg (som en bosnier i gata vår, Zajko (ja, han heter det) har malt som freske på garasjeveggen sin). Et harmonisk og verdig design. Og så blir det noe rabalder og omveltninger, såklart, og de ender opp med å drepe to hundre tusen av hverandre for å kunne få heise opp et fuckings badehåndkle. Eller muligens den nye junta-lederens favoritt-distinksjon. Utrolig. Balkan er og blir en FirstPrice-region.


3. Christmas Island



Hva fjollete navn på land angår, slår de junkfood-landene Sandwich-øyene og McDonald Islands med et knapt hestehode. Men uavhengigheten deres burde bli trukket tilbake når det første de gjør er å konstituere et gammelt hodetørkle de har kjøpt på jazzfestivalen. Finnes det ikke koloniministre som tar ansvar lenger?

Øya ligger i det indiske hav, og eksisterer muligens ikke lenger.


2. Dominica



Dominica ligger i det Karibiske hav. At de har rippet det skandinaviske korset, er greit. At de i tillegg har misforstått konseptet fullstendig, er greit. Jeg skal ikke klage. Fugler er også nesten greit: Albania har en ganske fin siamesisk tvilling-ørn, Mexico har en majestetisk ørn som slåss med en slange oppå en kaktus, og ikke engang dét ser teit ut. Nabolandet Guatemala har en mytisk og magisk grønn liten hakkespett. Zambia har til og med greid å resirkulere nazi-ørna på en omtrent anstendig måte. Men - en papegøye?! Hvorfor ikke et trebein og en krukke med grogg? Jeg skal skrive et brev til dem og forlange at de bytter navn til Monkey Island V.

Det eneste forsonende trekket med dette fjærkreet er at de har brukt slike optisk illusjon-farger som gjør det umulig å feste blikken på den.


1. Hele Oceania

Vinneren er: Verdens mest ubrukelige verdensdel. Kollektivt. Alle 200 innbyggerne skal få hver sin kråkesølv-pokal. Melanesia, Mikronesia og Polynesia består av til sammen 27 - tjuesju - øystater, med gjennomsnittlig åtte innbyggere hver. Den eneste næringsveien er kopraproduksjon, et kokosnøtt-biprodukt som ingen vet hva er, og som ikke har blitt brukt til noe siden petroleum (eller kanskje gummi) ble oppdaget på 20-tallet. Den eneste nytten Oceania gjør for seg, er å tilføre geografi-spørrespill et umulig-nivå, som dessverre er tusen ganger mer irriterende enn utfordrende, siden alle spørsmålene dreier seg om enten kopra eller hovedsteder med navn som Fongafale (eventuelt lurespørsmål om for eksempel Nauru, som ikke har hovedstad!). De har visstnok i tillegg en gloriøs forhistorie som idyllisk fri sex-paradis. Nå til dags består agendaen av å veive febrilsk med mest mulig fargesprakende semaforflagg, ettersom de svampeaktige korallrevene er i ferd med å synke for godt. Good riddance; klappstolene i FN-foajeen trengs til pressekorpset.

Jeg nevner i fleng fra mitt sterkt nedskjærte utvalg, fra venstre mot høyre: Norfolk Islands (Jule-furu?), Tuvalu (Dette er slikt julepapir man får hos de bokhandlene som selger servietter), Guam (En souvernir-t-skjorte?), Pitcairn (To fluer i ett smekk: Det er tøft med ridder-ting, og det er viktig å ta vare på landets kultur og historie), Papua Ny-Guinea (Er det en kalkun? En orrhane? En litt tjukk fasan?) og Tonga, som på tongolesisk heter "Pule-Tonga" og tydeligvis var misunnelig på Sveits fordi dumme folk ofte tror de har et Røde Kors-flagg.






Men aller, aller, aller verst er kanskje Niue, som er på størrelse med tre fjerdedeler av Vestnes kommune og har to tusen innbyggere og et flagg som ikke er til å tro. Det er i det minste ikke helt likt alle de identiske Australia-lignende koloniflaggene. Det er faktisk enda teitere. Jeg gleder meg til jeg skal kjøpe et slikt flagg, lage batikk på det, og tulle meg inn i det mens jeg sitter i ei campingvogn og spår folk:



Fy faen, gratulerer og amen i kjerka. Jeg lover å felle en tåre og ta meg en runk når øya har sunket og kun ei halv stang stikker opp fra havet.

(Bildene er freeware eller hva det heter fra Flags of the World)