På vei til bussen i dag ble Camilla og jeg antagelig fotografert av Google Street View-bilen. Vi befant oss omtrent i en gate ved navn Potterrow i Edinburgh, og som man kan se finnes denne gaten allerede på Google Street View, men jeg forstår det slik at de oppdaterer bildene med jevne eller ujevne mellomrom.

I følge Google tar det minst et par måneder før nye bilder legges ut, så det tar en stund ennå før vi blir internettkjendiser. I mellomtiden kan vi jo irritere oss over at vi ikke husket å ta med dykkerutstyr.

-Tor Nordam

Serbia has announced that they now think they have Ratko Mladic in custody. The fact that they need DNA to be sure in itself illustrates the long period in which he has been at large. He was indicted already in 1995, that is 15 years ago.

It was the year after the Olympic Games at Lillehammer; Bill Clinton had just barely got into stride in his first turn as president; John Major was prime minister in Britain; Jacques Chirac became president in France and started testing nukes in the Pacific; it was the year of the Oklahoma bombing; Christopher Reeve got thrown from a horse and was paralysed; OJ Simpson was found not guilty.

And of course it is the year of the Srebrenica massacre, which is one of the major crimes Mladic presided over.

The International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia wants him transferred to the Hague to face charges of

the direct involvement in the genocide committed after the fall of Srebrenica in July 1995;

the killing of close to 8,000 men and boys following the fall of this enclave;

the terror inflicted upon civilians during the 1992-1995 siege of Sarajevo;

the widespread campaign of persecutions, deportation, torture and murders during 1992 in large parts of Bosnia and Herzegovina, including infamous detention camps like Omarska, Keraterm, Manjača and Trnopolje in northwestern Bosnia and Herzegovina.


I hope he does not have a heart attack before he is made to face them.

Når man er på resturant med mange mennesker kan det oppstå mange utfordrende sosiale situasjoner. For eksempel, skal man bestille forrett, og muligens utsette de andre for å måtte vente på maten sin? Skal man ikke bestille forrett, og muligens bli den eneste som sitter og ser sultent på at de andre spiser? Vanskelige valg, helt klart.

Dagens artikkel skal imidlertid handle om et annet dilemma, nemlig om hvorvidt man skal bestille kaffe etter middagen. Kaffe kan nemlig være så mangt, så det holder ikke å se om noen andre bestiller kaffe og så gjøre det samme. For eksempel, når jeg er tidlig ute med å bestille en espresso, som jeg så har drukket opp før kelneren er ferdig å rydde av bordet, betyr ikke det at bare fordi jeg har en tom kaffekopp foran meg er det greit å bestille en sjokko-mokko med dobbel kremtopp som man så bruker 15-20 minutter på å drikke opp. Spesielt ikke når resturanten spiller irriterende musikk.

Jeg vil foreslå at følgende regel legges til i neste utgave av Skikk og bruk: Man bør unngå å kjøpe kaffe etter middagen med mindre et flertall ønsker det. Man kan imidlertid alltid kjøpe espresso, forutsatt at den bestilles så tidlig at det ikke er sannsynlig at den vil føre til at resturantbesøket blir vesentlig forlenget.

-Tor Nordam

click here

As I understand it, it is quite common among investors and the like to make bets were the winning party will pay up, as the winner of such a bet is usually in a much better position to pay, at least provided they took their own advice. Camilla and I recently made a bet in the same spirit, agreeing that the first of us to become obscenely rich by writing novels will buy the other one a castle. Having made the bet, we further agreed that on Sundays, we will go to a nice bar, have a glass of wine and work on our novels. And as it was Sunday at the time, we went to Biblos, on the corner of Chambers Street and South Bridge, which by the way turned out to be nowhere near as nice as the sofas and the bookshelves would seem to suggest, and started working on our novels.

Short digression: Neither of us actually have the time nor the inclination to become full time authors, but quite frequently Camilla will say something like "Why can't you invent teleportation, and make us obscenely rich?", to which I will reply "Why don't you just write a ridiculously successful series of children's books, and make us obscenely rich?". And I'm fairly sure writing books, even if it's not exactly an easy way to get rich fast, is still a more likely way to make heaps of money than inventing teleportation. Not that ...

Asparges er blant tingene jeg ikke kjøper så ofte i Norge, da jeg synes det ofte er litt i overkant dyrt i forhold til mengden mat, særlig når man sammenligner med andre ting som smaker omtrent like godt, som for eksempel broccoli. I Storbritannia, derimot, har jeg en tendens til oftere å kjøpe slike ting, både fordi de faktisk er billigere, og ikke minst fordi £4 ser mye billigere ut enn 40 kroner. Det er jo bare ett siffer, det må jo være billig.

I alle fall, jeg kjøpte en bunke asparges uten egentlig å ha en plan, og i dag følte jeg for noe snacks, så jeg lagde asparges med skinke og pasta. Det viste seg å være en hit, så selv om dette ikke akkurat er nybrottsarbeide tenkte jeg å skrive en artikkel og legge til nøkkelordet «lettvint mat» så jeg kan hente inspirasjon en gang i fremtiden.

Man trenger:

• Asparges
• Spekeskinke
• Pasta
• Parmesan
• Pepper
• Smør

Kok pasten på vanlig måte. Stek aspargesen. Plasser omtrent N/M aspargeser, der N er antall aspargeser og M er antall skinkeskiver, i en skinkeskive og rull sammen. Legg på et fat sammen med pasta, og sleng på liberale mengder pepper og parmesan. Server med et glass rødvin.

-Tor Nordam

I held off reading this book for ages. Mainly because someone described it as a book about growing up in the South. While accurate, this is not all it is, and it is not the best selling point when describing a book to me: the bildungsroman has never been my favourite genre, and the American South not my favourite region. I also tend to be more drawn to European classics than the American ones (I do not know why; I am sure there is a sensible explanation that does not make me look like a bigot).

I do, however, feel drawn to the Truman Capote/F. Scott Fitzgerald New York scene of American writing, and it was via this avenue that I finally discovered Nelle Harper Lee for myself. She was a childhood friend of Capote, and I had heard that one of the characters in To Kill a Mockingbird was based on him. Naturally, I had to read it. Thus my discovery of one of the truly great books of the world.

It reminded me of all that is lovely about the American South; equally importantly, it dealt with the difficult questions of the region without becoming tiresome. I quickly lost sight of my original reason for reading it (the Capote character), although the semi-autobiographical side to the book kept my interest up in the beginning.

Words like "compelling" have lost much of their meaning through over-use, which is sad because it suits the book perfectly. It is also ...

Som tidligere nevnt i et radioprogram omtalt på denne siden planlegger Camilla og jeg å gifte oss til sommeren, og det er naturligvis en anledning som krever hatt. Vi gikk ut for å kjøpe hatt til Camilla på torsdag, og når vi likevel var på en hattebutikk endte jeg med å spontankjøpe en bowlerhatt til meg selv. Vel hjemme begynte jeg å lure på hva man egentlig bruker en bowlerhatt til, så jeg googlet, og i følge noen bilder jeg fant av William og Harry bruker man bowlerhatt med vanlig grå eller blå dress, og gjerne en sort paraply til. Så da må jeg altså begynne å gå oftere i blå eller grå dress, som forsåvidt betyr at jeg må skaffe meg en blå eller grå dress, men det ville være for dumt å la være, nå som jeg har en bowlerhatt.

Jeg føler faktisk at ikke bare bowlerhatt, men hatt generelt, er såpass kult at det er noe man burde gå i oftere. Det legger naturligvis visse føringer på klesstilen ellers, men det er i grunnen helt greit, siden man som regel er stilig kledt hvis man er kledt på en måte som passer til hatt. Det eneste som er litt teit er at det ofte er litt varmt å gå rundt i hatt og dress om sommeren, men til høsten tror jeg definitivt jeg skal gå inn for en hatterenessanse. Eller strengt tatt blir det vel en hattenessanse, siden jeg aldri har gått spesielt mye i hatt, men man skjønner hva jeg mener.

-Tor Nordam

Da Tor foreslo at jeg skulle skrive en artikkel om min digitale arbeidsplass lo jeg egentlig litt inni meg idet jeg for mitt indre blikk så hvordan jeg tråler gjennom gamle journaler på NLS. Min arbeidsplass virker ikke primært high-tech og digital. Men det er ikke hele sannheten.

Som Tor bruker jeg LaTeX til å skrive dokumenter. Det er ikke så imponerende som det høres ut som. Tor tar seg av all hacking som måtte trenges, og det går egentlig bare ut på at jeg istedet for å trykke på italics-knappen i Word skriver \emph{hva jeg nå vil ha i kursiv}, og andre lignende knep. Siden jeg aldri kommer til å trenge å skrive en ligning er behovene mine ganske enkle. Jeg tror aldri jeg vil gå tilbake til Word. Det hender jeg blir tvunget til å bruke Word-ekvivalenter (for mine fag baserer seg fortsatt i stor grad rundt denslags), og hver gang holder jeg på å få krupp. Takke meg til programmer som bare gjør som de får beskjed om.

Dere vil kanskje legge merke til at pdf-delen av min screenshot er veldig annerledes enn Tors. At min faktisk ser ut som et Word-dokument? Det stemmer. Det er fordi jeg tvang Tor til å skaffe meg noe i retning av MLA-stil. Det er tragisk, for det ser mye mindre pent ut; men det er enklere å gi tilbakemeldinger på. Det beste av to verdener, med andre ord: MLA fra den Word-orienterte humanoira-verdenen; save og print fra LaTeX. Jeg ...

I have grown increasingly exasperated over the last couple of days, following news pieces like this one, in which it is suggested that because the IMF boss/presidential hopeful Dominique Strauss-Kahn is accused of rape, the French media has committed a faux pas in not reporting on the sex lives of their politicians.

French privacy laws are among the strictest in the world, and the French have long prided themselves on not prying into what politicians get up to in the bedroom - unlike the British and the Americans.

Until now, most French people would have found it distasteful for journalists to report on politicians' extra-marital affairs.

For now, relatively few French commentators have been asking whether that will change in the wake of the arrest of Dominique Strauss-Kahn, the man nicknamed the Great Seducer.

But the French media have been reporting comment in American and British newspapers on whether Mr Strauss-Kahn's behaviour might have been different if France didn't have a convention that politicians' sex lives are off-limits.

It seems thoroughly absurd to me. I have no opinion on the guilt question, but I find it absurd to put reporting on extra-marital affairs in the same box as rape. One is a serious crime; the other, while bad behaviour, isn't. One is a public matter which should lead to prosecution and reporting; the other is for his wife and her lawyers to deal with. Now, sexual harassment of and assault on female journalists (which I have seen ...