Jeg har alltid hatet å jogge. Jogging har vært hovedeksempelet mitt på det fundamentalt ubrukelige, bortkastet energi og monoton kjedsommelighet. Jeg har alltid mistenkt at Tor er bittelittegranne sprø hver gang han frivillig løper avgårde på en halvtimes løpetur. Når jeg ser joggere har jeg pekt og ledd og gjerne høylytt gitt uttrykk for at det får være måte på desperasjon og konformitetstrang. Og denslags.

Da jeg så kom over en spalte av Charlie Brooker, hvor han påsto at han hadde funnet en magisk app som kunne få hvem som helst til å ville jogge, sa jeg noe i retning av "Hah!" og tenkte ikke så mye mer over det.

Ettersom tiden gikk ble jeg imidlertid mer og mer nysgjerrig. Litt som at jeg er nysgjerrig på hvordan det er å ta LSD eller være religiøs eller ha feberfantasier eller bli hjernevasket. Men der narkotika og feber og denslags regnes som rimelig uheldige, og jeg ikke ser for meg at jeg kan finne gud med det første, er det verste som kan skje hvis denne appen funker at jeg bli i bedre form.

Jeg lastet derfor ned Get Running og erklærte at jeg skulle begynne å jogge så snart snøen forsvant. Og hadde ca tre måneder på å angre meg før Tor dro meg med til byen for å kjøpe joggesko (det er visst viktig med gode sko).

(Det er imidlertid et kapittel for seg: Jeg måtte løpe på en tredemølle mens en mann så på og erklærte føttene mine "normale" (noe jeg aldri har hørt før og har litt vondt for å tro på) før han lot meg velge mellom tre par stygge sko -- hvorfor, hvorfor, hvorfor er alle joggesko så stygge?)

Disse er i alle fall noenlunde ensfargede i sin neonlysende velde, og egentlig litt fine. Og jeg fikk spesialjoggesokker (prøv dét ordet i wordfeud) på kjøpet! (Jeg er ikke helt sikker på hva spesialjoggesokker bidrar, men de koster visst 170 for et par, så det må være noe rimelig imponerende.)

Etter så å ha kjøpt de dyreste skoene jeg neonsinne har eid var det ingen vei tilbake (jeg mistenker at det var Tors onde plan). Her følger en logg over mine smerter så langt:

Uke 1
Søndag: Jeg vil bare dø, og jeg mistenker at jeg er godt på vei. Joda, det er fint å være ute i solen og denslags, men jeg har vondt i bena (av en eller annen grunn gjør det mye vondere å gå enn å jogge) og i lungene (vondere når jeg jogger enn når jeg går). Jeg har heldigvis en masse musikk som passer til å løpe. Karoline anbefalte Queen, men jeg tror jazz er enda bedre. Jeg håper bare jeg ikke ender med å hate Ella Fitzgerald fordi jeg assosierer henne med smerte og slit.

Tirsdag: Ah, smerte. Jeg tror faktisk denne økten var tyngre enn den forrige. Gudene vet hvorfor; den fulgte akkurat samme mønster: 5 minutter gange som oppvarming, så 8x (1 min jogge + 1,5 min gå), og til slutt 5 minutter med nedkjølende gange. De siste 5 minuttene er egentlig verst. Jeg har veldig vondt fremme på leggene (verst når jeg går) og kommer meg bare så vidt hjem igjen. Astmamedisinen later ikke til å gjøre jobben sin, heller. Vel hjemme lurer jeg på om jeg kommer til å klare å stå oppreist i dusjen.

Torsdag: Merkelig. Jeg er faktisk ikke spesielt sliten. Dette kan være fordi jeg har fryktelig vondt på fremsiden av foten i gå-delene av treningen, så jeg går ikke så fryktelig fort. Men jeg jogget desto mer entusiastisk (jeg skyr smerte, og ville derfor heller jogge enn gå, egentlig). Tor er imponert og lurer på om treningen alt begynner å gi uttelling. Jeg mistenker at det er fordi vi denne gangen jogget før middag, og halvparten av energien min derfor ikke gikk med til fordøyelse).

Jeg hater fortsatt jogging, men jeg merker at terskelen min har blitt mindre for å ta på meg klærne og gå igang. Dette skyldes muligens at jeg alltid har vært veldig lydig overfor autoriteter, det være seg politi, lærere eller teknologiske duppeditter som sier når jeg skal trene. Jeg begynner å mistenke at mannen som erklærte foten min "normal" kanskje blingset litt. Det kan da umulig være meningen at gå-delen av treningen skal være det mest smertefulle.