Som tidligere nevnt må man i løpet av doktorgraden ved NTNU ta fire fag (eller strengt tatt 30 studiepoeng, men ryktene vil ha det til at det er ytterst vanskelig å få godkjent noe som ikke står i en studiehåndbok et sted, så i praksis fire fag), i det som kalles opplæringsdelen i graden, og i dag tok jeg eksamen i mitt fjerde fag. Jeg er dermed offisielt ferdig med opplæringsdelen, som er meget digg, da det betyr mer tid til selve doktorgraden.

Faget jeg tok eksamen i var, som også tidligere nevnt, matematiske approksimasjonsmetoder i fysikken. Et utrolig kult fag, med en utrolig kul lærebok som forteller om mange utrolig kule ting. Denne karen her, for eksempel:

Mer om det ved en senere anledning. Nå: leggetid.

-Tor Nordam

Som muligens kjent må man ta fire fag når man tar doktorgrad ved NTNU. Tre av disse må være doktorgradsemner, det fjerde kan være et mastergradsemne, og man må få A eller B i alle fire. Så langt har jeg lagt tre fag bak meg, og nå venter eksamen i det fjerde på torsdag. Faget heter "Matematiske approksimasjonsmetoder i fysikk", og handler stort sett om at man tar en grisete differensialligning man ikke kan løse, og forsøker å si et eller annet om oppførselen til løsningen i visse områder. Ganske spennende fag, særlig når man føler at man begynner å få dreisen på det.

Læreboken i faget heter Advanced Mathematical Methods for Scientists and Engineers: Asymptotic Methods and Perturbation Theory, men den er kjent i miljøet som Bender & Orszag. Den har det gule coveret man ofte finner på mattebøker for spesielt interesserte, antagelig siden stilig design uansett ikke ville vært nok til å få noen til å kjøpe den, og hvis man først har lyst på boken bryr man seg antagelig mindre om at den ser kul ut.

Man skal imidlertid ikke dømme en bok ut fra omslaget. Bender og Orszag er faktisk en helt fantastisk vittig bok, og det skinner klart gjennom at forfatterne både digger det de driver med, og at de er kule fyrer. For eksempel åpner hvert eneste kapittel med et, antagelig nøye utvalgt, sitat fra Sherlock Holmes. Kapittelet om singulariteter begynner med «Singularity is almost invariably a clue.» fra The Boscombe Valley Mystery, kapittelet ...

Jeg, og sikkert mange andre realister, har ofte uttrykt irritasjon over at spørrespill typisk favoriserer humanister. Trivial Pursuit, for eksempel, er helt fryktelig slik. Ikke bare er de fleste spørsmålene mye bedre egnet for humanister, men de få som handler om naturfag er ofte skrot. Nå har en gruppe sivilingeniørstudenter på NTNU tatt tak i dette problemet, og for ikke lenge siden ble Ingeniørspillet lansert. Det irriterer meg en smule at det heter Ingeniørspillet, og ikke Realistspillet eller noe i den dur, men jeg klager ikke. Ikke så veldig mye, i alle fall. Jeg planlegger helt klart å kjøpe et, men førsteopplaget ble revet bort i løpet av få dager, så jeg må nok vente til de får det inn igjen på bokhandelen på Gløshaugen.

Uansett, det betyr at fra nå av finnes det et alternativ til Trivial Pursuit, Det store norske spillet, Sokrates, Europa på boks og alt det andre svineriet jeg har lidd meg gjennom i time etter time i lystig lag med mine mer humanistiske venner. Jeg skal selvfølgelig komme med påstander som «Men det er jo slikt som alle kan», «Dette lærte vi da i ex.phil.» eller «Det blir morsommere hvis du spiller det ofte» og andre ting som åpenbart ikke er sant, men som Camilla ikke kan protestere på siden hun har sagt det samme i årevis. Jeg gleder meg allerede til nyttårsaften.

-Tor Nordam

Faste lesere vil sikkert ha lagt merke til at jeg er en smule skeptisk til Italia. Det er mange årsaker til dette. For eksempel er det altfor varmt der, det virker som om en altfor stor andel av innbyggerne er småkriminelle, det virker som om en altfor stor andel av innbyggerne er storkriminelle og, ikke minst, de har valgt Berlusconi til statsminister ved hele tre anledninger. Jeg mener, seriøst? Tre ganger? Første gang gjorde han kanskje ikke så mye galt, det er jeg ikke sikker på, men andre gang han var statsminister sørget han i alle fall for å få banket igjennom lover som hjalp ham å sno seg unna flere tiltaler og rettsaker, så hvorfor i alle dager stemte de på ham en gang til? Det er nesten på høyde med Perus forhold til Fujimori.

I tillegg har vi Trenitalia. Egentlig burde jeg vel være takknemlig overfor dette selskapet, siden det tross alt var Trenitalia som til slutt tok oss bort fra dette landet i fjor vår, men jeg tar sjansen på å komme med litt kritikk likevel. Hvis jeg er heldig trenger jeg kanskje aldri mer å reise med dem. Skjønt, selve reisen var egentlig helt kurant, det er mer alt rundt jeg har problemer med.

Virkelig ivrige lesere vil huske at jeg postet en artikkel i fjor der jeg kritiserte nettsidene til Trenitalia for å være ubrukelige. Helt ubrukelige var de åpenbart ikke, siden jeg fikk bestilt billettene til slutt, men for eksempel NSBs sider er evig ...

Denne artikkelen har ventet i nesten to år (om enn modifisert med jevnte mellomrom). Jeg føler jeg bør ta meg på tak og publisere den før alle youtube-linkene blir tatt ned (og jeg må gjøre alt arbeidet på nytt). Jeg understreker at hvis du er en av dem som ikke trykker på linker vil du ikke få mye ut av dette.

Hugh Dennis er, som jeg bemerket i den første av disse artiklene, enda en av disse Cambridge Footlights-komikerne som Storbritannia nok hadde vært traurig uten. Han er forøvrig en av dem som har vært på radaren min siden jeg bodde i Norge og hadde BBC Prime på hybelen, men det er først de siste par (-tre-fire) årene at jeg har innsett hvor mye bra han faktisk er med i. I likhet med Mitchell & Webb, Armstrong & Miller og Fry & Laurie, er det også her snakk om en duo, nemlig Punt & Dennis.

De var forøvrig begge med i The Mary Whitehouse Experience, og etter hva jeg kan forstå var det der Hugh Dennis' "Mr Strange" først ble introdusert. Her og her er flere. Det var imidlertid ikke Mr Strange som fikk meg til å legge merke til Hugh Dennis (selv om han later til å ha gjort inntrykk på den britiske psyken, om jeg skal basere meg på enkelte av vennene mine her). Det skjedde i forbindelse med enda et av disse panel-programmene det yrer av BBC. Han er nemlig fast deltaker i Mock the Week, hvor ...

I dag, samme dag som datalagringsdirektivet ble vedtatt, uten at det nødvendigvis har noe med saken å gjøre, dumpet det et brev fra Posten ned i postkassen min, og der kunne jeg lese at Posten er i ferd med å bli til e-Posten. Jeg sakser:

Posten etablerer nå Digipost, et nasjonalt postsystem for viktig digital post. Det betyr at du og alle over 15 år får tilgang til en ny digital postkasse på nett i tillegg til den tradisjonelle postkassen du har utenfor døren. Den nye digitale postkassen er personlig og gratis.

Jeg ble en smule overrasket over dette, og kanskje enda mer overrasket over at jeg ikke har hørt om det før i dag, så jeg gjorde som moderne mennesker gjør i en slik situsjon, og googlet.

Det viser seg at grunnen til at jeg ikke har hørt om dette i alle fall ikke er at det ikke finnes informasjon. For eksempel finnes det en side som heter posten/beta, hvor man kan lese om dette nye konseptet, og hvor man forøvrig får inntrykk av at dette systemet fortsatt er i, nettopp, beta. Litt spesielt, siden det tydeligvis skal åpnes av samferdselsministeren i morgen tidlig, men nuvel.

Uansett, konseptet later til å være en sikrere epost, som blant annet myndighetene kan bruke til å sende deg informasjon du vanligvis ville fått på papir. Jeg sakser videre fra brevet jeg fikk:

Etter hvert som stadig mer post blir sendt digitalt er det behov for å finne gode systemer for å ...

There is something about Kazuo Ishiguro. I do not know any other authors whose prose flows so easily while being so complex. It is very seductive. I knew this from other books he had written, and yet Never Let Me Go was a book I was hesitant about starting. The descriptions I had heard, the ``story of Kathy H., who works as a carer, and whose back story and memories of the school Hailsham form the main body of the narrative...'' never really caught my attention. I ought to have known Ishiguro would not write something mundane, banal or boring, but that is what it sounded like. And I have a high tolerance for books about ordinary people and their memories. That is my point.

I suspect these less than promising descriptions were due to a terror of spoiling the plot. I think that is a mistake. The story does not depend on one's ability to keep the true status of the residents of Hailsham a secret. I firmly believe most people will figure out what is going on very quickly. What matters, as I see it, is not that Ishiguro uses a common science fiction trope, but what he does with it. He grounds it in a way of narrating which does not accept it as science fiction, and he goes on to set up a very unpleasant scenario which asks the reader to think about how we define being human. Hiding this behind vague suggestions which portray ...

I år tilbragte jeg mesteparten av 1. april på tog, fly og flyplasser, så jeg fikk ikke med meg noen av årets aprilspøker på nettavisene. På lørdag dumpet imidlertid Morgenbladet ned i postkassen min, og veide straks opp for ethvert tap jeg eventuelt måtte ha følt i den sammenheng. At Morgenbladet var forsinket er forøvrig også min unnskyldning for at jeg skriver om et tema som åpenbart er så forigårs.

Uten å ha sjekket veldig nøye, vil jeg tro at Morgenbladet var den norske avisen som brukte mest tid, krefter og spalteplass på årets aprilspøk. Spøken, som handlet om at regjeringen har vedtatt å bygge en ny hovedstad, Norvegia, i det nedlagte skytefeltet på Hjerkinn, hadde fått mesteparten av forsiden, pluss tre helsider i avisen. Saken inkluderte flere store bilder, åpenbart hastig slengt sammen i Photoshop, men noe tid må det likevel ha tatt. Selv om teksten, på litt i overkant av 2000 ord, var vittig, med gullkorn som

Senterpartiet ser det som en seier at så mange statlige arbeidsplasser nå flyttes ut av Oslo, og endatil til Oppland, der partiet har slitt på meningsmålingene. SV skal på sin side ha strittet imot, men har fått en etterlengtet seier i form av et større kompromiss, der man blant annet har forpliktet seg til å sette i gang CO₂-rensing på Mongstad innen 2028.

og morsomme fakta som

• Norvegia skal være et klima- og kjønnsøytralt nullrisikosamfunn.
• Beregnet kostnadsramme er 2268 milliarder kroner.

greier jeg ikke helt å fri meg fra ...

I love the 1st of April. I hardly ever take it so far as to actually trick anyone, mainly because I have no talent. If I am around people, however, I am frequently the one getting tricked (one way or another), being generally gullible: I once looked out the window after having been told that there was a fun fair on the lawn outside a cabin in the middle of the Norwegian mountains -- hilarity ensued.

What I love about today is that it forces me to be critical of what I read in the papers. It is something I should be doing every day, of course; but like most people (I think) I tend to accept things at face value unless there is something glaringly wrong about how it is reported. I trust that nobody will actually set out to deceive me (unless, you know, Rupert Murdoch is in there somewhere). I am well aware that this is a naïve way of approaching the world. And I do try to keep my wits about me when I read the papers. But the heightened scepticism on April's Fool's highlights my credulity the rest of the year.

Here are a selection of NRK's jokes through history. Here is the Guardian's list of today's crop. Jessop's sent me an e-mail trying to convince me to buy their "scent camera". And I am fairly sure Geoffrey K. Pullum has been inventing stuff about the New Yorker.

Wikipedia has an interesting article on the subject. Apparently Britain only serves up untruths until midday. Do we have that rule in Norway?

I have been reading Private Eye on and off since I moved to Edinburgh the first time. I had heard rumours of it before then, but all I knew was that it was supposed to be funny. I remember picking it up for the first time and taking it back to the Bed and Breakfast where we lived at the time, glancing through it and not understanding a thing. Except the occasional cartoon.

I had expected something along the lines of The Onion, which I had already been reading for some years and never found particularly hard to follow. What I got instead was a slightly disorienting mix of the serious, factual minutiae of British politics and the absurdist satire that I had originally expected (as a result I found it quite hard to separate fact from satire). Not to mention a number of in-jokes which made it quite difficult to to know who and what they were talking about at times. Wikipedia has a separate article on the recurring in-jokes. As you can imagine, it can take a while to get into it (please don't be put off by the list, however: I think most of the jokes have been retired by now). But, as anyone who knows me will be aware, I take great pleasure in this sort of code once I have figured it out. Probably because I am short and need ways to compensate. Possibly just because of some academic tendency. It all depends on ...