I dag har jeg både fått og mistet en del cred som verdensvant, kjentmann og reiseleder. Anledningen er at Knut, Paul Anton og jeg er i Edinburgh for å delta på et kurs i parallellprogrammering, og som den av oss som har reist hyppigst til Edinburgh de siste årene falt naturligvis en del av ansvaret for planleggingen av reisen på meg.

Vi vurderte ulike reiseruter, men endte til slutt opp med å fly Trondheim - Stavanger - Aberdeen, og så ta tog fra Aberdeen til Edinburgh. Dette ble noe billigere enn alternativene, som var å fly om København eller Amsterdam, pluss at det er noe mer etisk ettersom vi slipper å fly på kryss og tvers over halve Europa.

I utgangspunktet vil jeg tro jeg hadde opparbeidet litt cred, siden jeg hadde funnet reiseruten, og generelt utvist kunnskap om forhold i Skottland. Noe av det første som skjedde når vi dro var så at jeg glemte å ta ut laptopen av ryggsekken på Værnes. Veldig pinlig, spesielt siden jeg elsker å irritere meg over folk som somler i sikkerhetskontrollen, men de andre hang seg ikke noe særlig opp i dette, så jeg kan leve med det. Men likefullt, sikkert et par minuspoeng.

Deretter gikk det litt opp igjen, da jeg praiet en taxi utenfor flyplassen i Aberdeen, og sa «To Dyce station, please», som om jeg aldri hadde gjort noe annet. Dyce er forresten navnet på flyplassen i Aberdeen, og den nærmeste stasjonen er altså Dyce stasjon, som ligger et par kilometer ...

Today every household in the UK is supposed to fill in a census form. I find this wildly exciting. Everyone else seems to be grumbling. Norway has a boring census which does not even include sending out forms anymore (all it cares about are housing statistics). The British one, according to Jimmy Carr on Thursday's 10 O'Clock Live, could only be more intrusive if it were administered anally. A couple of weeks ago David Mitchell (on the same programme -- it may be that these two links are only available in the UK) had a rant centered around the Lockheed Martin controversy. Yes, that Lockheed Martin. The evil arms manufacturer is now doing the job of civil servants. I don't know how it happened, and I am not sure I want to know. It is disturbing, somewhat absurd, terribly annoying and bad.

Here is one highlight from Mitchell's rant, regarding the controversy:

This has provoked outrage from easily outraged people, and they have called for a boycott of the census. Good call! Give Lockheed Martin less data to process for their money, and then they'll be sorry. They are going to have to go off and make an a-bomb to cheer themselves up. There is no better way to hurt a multi-million dollar arms manufacturer than by inconveniencing the social history PhD students of a hundred years' time.

Which is the problem, of course. It is annoying to contribute to Lockheed Martin in any way, but ...

I got up this morning, and felt quite pleased with myself for getting up relatively early on a Sunday, and I was ready to go to the office and put in some hard work. Unfortunately, this feeling lasted only until I had made breakfast and a pot of coffee, and sat down with my computer, whereupon I discovered that the time was already an hour more than I thought, and immediately the entire day felt wasted. I have therefore decided that summer time is a silly invention. Not only did it rob me of my momentum, which would, if left unchecked, probably have let me achieve great things, but it is also plainly very silly to call it "summer time" when the world outside my window looks like this:

-Tor Nordam

Matteus og jeg satt og snakket i dag, og diskuterte så vidt dette med tid. Vi snakket litt om hvordan det er vanlig å angi distanser i tiden man bruker på å reise distansen, og at dette er noe alle i vårt samfunn skjønner. For eksempel er det ingen som lurer på hva jeg mener når jeg sier at jeg bor 15 minutter fra jobb. Jeg tror imidlertid ikke så mange har tenkt over at det man egentlig gjør når man sier slike ting er å sette farten man beveger seg med lik 1. Sett for eksempel at man går med en fart på 2 m/s, som er det samme som 7,2 km/h. Da tar det i såfall 17 minutter å gå to kilometer, så man sier at

som er det samme som å si at

Det man gjør er altså at man måler avstand i rom og avstand i tid i samme enheter, og omregningsfaktoren fra meter til sekund er størrelsen av farten man reiser med. Om noen forteller deg at de bor fem minutter fra butikken kan du lett finne ut hva det betyr, ved å ta fem minutter og gange med typisk gangfart.

Hvis vi fortsetter med eksempelet over, men regner i meter og sekunder, får vi

Det at sekunder plutselig har blitt en alternativ enhet for lengde, på samme måte som tommer og fot, har konsekvenser utover bare det at vi lettvint kan fortelle hvor lang tid vi bruker på å komme oss ...

Jeg var på et foredrag i dag, gitt av Roger Freedman, en av forfatterne av den nokså kjente læreboken University Physics. Han presenterte et e-læringssystem forlaget tilbyr sammen med boken, og det så forsåvidt ganske interessant ut, og jeg kommer sikkert til å skrive en artikkel om det ved en senere anledning, men i dag tenkte jeg bare å kommentere et par morsomme ting.

For det første, jeg har fått min første gratis bok fra et forlag. Han hadde nemlig med seg en representant fra forlaget (eller egentlig var det vel heller representanten for forlaget som hadde med seg Freedman), og mens jeg stod og snakket med forlagsmannen kom det en professor bort og sa at han kunne tenke seg et eksemplar for å evaluere boken. Jeg hadde nettopp nevnt at jeg også foreleste et kurs, så jeg spurte om jeg kanskje kunne få en også, hvorpå han gav meg demo-utgaven han hadde tatt med seg til foredraget. Og jeg fikk den tilogmed signert av Freedman. Yay!

Videre viste det seg at Freedman er litt av en geek. Han viste bilder av seg selv og sin kone på Comic-Con (i kostymer), og snakket om filmer med dårlig fysikk, der han spesielt trakk frem Armageddon. Og det er jo litt festlig, for det har jeg også gjort på forelesning. Han nevnte dessuten at APS* for første gang hadde hatt en stand på Comic-Con i 2010, og at han visste om noen som hadde brukt The Cartoon Guide to Physics som lærebok i et fag. Så alt i alt et ganske kult foredrag med en ganske kul fyr. For ikke å snakke om at vi fikk Free Food™.

-Tor Nordam

*American Physical Society

Her en dag satt jeg og reflekterte over alt det kule man kan gjøre med en stor kondensator, og over hvordan en kondensator er oppbygget. Og så slo det meg at man får jo kjøpt utmerkede kondensator-byggesett på en hvilken som helst butikk, i form av plastfolie og aluminiumsfolie.



Jeg gjorde en kjapp beregning, og kom frem til at to ruller aluminiumsfolie med plastfolie mellom skulle gi noe slikt som 20 mikrofarad. I lunsjen i dag rullet vi opp dette på et papprør, og resultatet ble ikke helt optimalt, men likevel ikke verst.



I morgen: Hva i helvete er egentlig en kondensator?

-Tor Nordam

En fobi er en intens, irrasjonell frykt. Jeg har mange. Ingen er imidlertid mer intense enn fobien for små ting som kryper. Edderkopper, for eksempel. Og kaffedyr.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært klar over at edderkopper er dypt, dypt unaturlige vesener. Jeg år frysninger bare av å tenke på dem. Jeg kjenner faktisk hvordan det kryper og kravler ting på meg mens jeg skriver dette. Bare innbildning, selvsagt; men veldig, veldig ekkelt. Det er verre jo mindre de er. Mange av mine mer rasjonelle venner blir overrasket over det. Nesten alle føler visst et slags ubehag når de ser store edderkopper med hårete ben. Men dem har jeg egentlig aldri hatt noe imot. Når det er stort nok til å bli hårete havner det i kategorien "dyr", og de skremmer meg omtrent like mye som en rotte.

Forstå meg rett: rotter er ekle, jeg vil ikke bo sammen med dem, og hvis jeg mot formodning skulle finne en på soverommet ville jeg pakke sakene og flytte på dagen. Men jeg får ikke den hysteriske fornemmelsen som små, eller mellomstore edderkopper gir. De beveger seg med intensjon selv om alle kan se at de er for små til å ha en hjerne. Jeg klarer ikke engang å støvsuge dem, for ikke å snakke om å slå dem ihjel med en sko. Kroppen lystrer ganske enkelt ikke.

Dette er ikke nytt. Og araknofobi er en rimelig anerkjent fobi. Ingen leer et øyelokk, selv om jeg tror mange undervurderer hvor ...

Ettersom jeg er en person som setter stor pris på et godt ordspill, bestemte jeg meg for å markere den amerikanske tradisjonen med å lage pai 14. mars. Jeg er ikke spesielt vel bevandret i paiens forunderlige verden, så jeg bestemte meg for å starte enkelt med en klassisk blåbærpai. «Det er umulig å ødelegge en blåbærpai» sa Camilla, så det virket som en god idé.

Til paideigen trenger man 150 gram mel, 150 gram smør og litt sukker. Dette skal kuttes, blandes og eltes til en jevn deig, og deretter legges i kjøleskapet en halvtimes tid. Jeg er ikke helt skråsikker på hvorfor, men deigen blir lettere å kjevle ut hvis den er kald.

Mens deigen ligger til avkjøling kan man forberede tilbehøret. Jeg anbefaler vaniljesaus eller vaniljeis, og i begge tilfeller blander man en boks fløte med tre til seks eggeplommer, en vaniljestang kuttet på langs og sukker etter smak. Dette skal så varmes forsiktig til det begynner å tykne, og så avkjøles. Hvis du vil lage vaniljesaus er du ferdig, hvis du vil lage is er det bare å finne frem snø og salt eller flytende nitrogen.

Etter en halvtimes tid tar du ut paideigen fra kjøleskapet, kjevler den ut så den blir mer enn stor nok til å dekke bunnen i paiformen, og kutter rundt så den dekker formen akkurat. Du bør ha deig igjen til et lokk, hvis ikke blir det ikke en standard pai. Bunnen skal så forstekes i ca ti minutter på 200 ...

Those of you who use social networks (particularly Twitter) and don't possess an immunity to memetic viruses have by now probably heard of Rebecca Black. If you haven't, she's a 13-year-old from California who features in a recent YouTube video singing Friday. The song has been viewed by millions (over 26.5 megahits at the time of writing) and has attracted much criticism for its shallow, unimaginative lyrics, extensive use of autotuning, and musical banality. Consequently, young Rebecca is now the person it's cool to hate, and will probably soon overtake Justin Bieber as the world's most loathed singer.

Most of the criticism is along the lines of "Is this what passes for music these days?" and bemoaning the shallowness of modern pop culture. Unfortunately, but predictably, much of it has gone too far and extended to exhortations of suicide (in response to which Miss Black herself has been laudably sanguine, even retweeting some of her "death threats" and rightly chiding those who make light of teen suicide).

My thesis is that most of this criticism is misdirected. Before your howls of protest rise too high: no, I don't actually like the song. The song itself is just as terrible as everyone says. But the criticism is based on a false assumption about the pretensions of the song's promoters.

This is the way I see it. Imagine you pay £300 for a track day at Silverstone. You get to have fun driving around ...

Atomreaktorer og nedsmelting og slikt ser ut til å være det nye Libya, så i et forsøk på å være en smule aktuell tenkte jeg å skrive litt om hvordan en atomreaktor egentlig funker. Dette er ikke egentlig noe jeg har så mye peiling på, men siden temaet har vært dekket nokså heftig i media de siste dagene har jeg sett meg nødt til å lese meg opp litt, så jeg kan vurdere kvaliteten på det jeg leser i avisene med et ikke bare kritisk, men også informert, blikk.

Den viktigste prosessen i en uran-reaktor er at et uran-atom absorberer et nøytron, og spaltes til to mindre atomkjerner. I denne prosessen sendes det også ut to eller tre nye nøytroner, og det frigjøres ikke så rent lite energi. Energien er viktig fordi det er den som på sikt blir til strøm, og nøytronene er viktige fordi de trengs for å spalte et atom til, slik at prosessen holdes i gang. Denne reaksjonen er felles for alle uran-reaktorer.

For at prosessen akkurat skal holdes i gang på et konstant nivå er det nødvendig at hver spalting gjennomsnittlig fører til akkurat én ny spalting. Siden hver spalting sender ut to eller tre nøytroner betyr det at ca 40% av disse må føre til nye reaksjoner for at kjedereaksjonen skal holdes ved like. Hvis færre nøytroner gir opphav til nye spaltinger vil det frigjøres færre nøytroner i neste runde, ogsåvidere, og reaksjonen vil stoppe opp. I motsatt fall, hvis flere enn 40% av ...