Today's news is full to the brim of the royal wedding (unhappily sans Fred Astaire). I must admit I have gotten a little fed up with the matter, but not as much as I had expected. I remember the feeling of horror when the news first broke, as I envisaged months and months of sugar-coated wedding news obscuring anything important happening in the world. Now, it may be that I read the right kind of papers (or that my internal censor has been very effective), but that hasn't really been a problem.

As Private Eye illustrates, the news has been as much critical as sugary. Both are problematic, of course. Ideally I would like to argue that it has little relevance, and so it is a little silly to spend so much time discussing every little detail. I do recognise, however, that the main point of having a monarchy is to be able to obsess about minor details and feel the nation come together in the feeling of having some stake in what happens. I get the impression British people have positive and negative opinions on the wedding -- but in much the same way as they would with regard to a family wedding. That, and they like the excuse to hold a street party and put up bunting.

I will also admit to a part of me that finds the whole thing fascinating. Royalty always has that effect. Mainly when they are long dead and you can have ...

Å kunne generere tilfeldige tall er viktig i veldig mange sammenhenger, for eksempel til engangsnøkler innen kryptert kommunikasjon og til forskjellige varianter av statiskiske beregninger. Men hva mener man egentlig med «tilfeldige» tall, og hvordan kan datamaskiner, som i utgangspunktet er deterministiske vesener, generere tilfeldige tall?

Når man snakker om tilfeldige tall mener man i praksis ofte tilsynelatende tilfeldige tall. Det er gjerne tall man finner ved en deterministisk prosess, som betyr at de ikke er tilfeldige, men at de kan se tilfeldige ut for en person som ikke vet hvordan tallene blir funnet. Det finnes ulike varianter av slike prosesser, og noen er mer tilsynelatende tilfeldige enn andre. Et enkelt eksempel er desimaler i pi.

Pi er et irasjonalt tall, som betyr at tallene bak komma aldri vil ende opp som en repeterende sekvens. Disse tallene er tilsynelatende tilfeldige i den betydning at de er jevnt fordelt (alle tallene fra 0 til 9 dukker opp like ofte i gjennomsnitt) og uten noe system, men hvem som helst kan regne dem ut.

En annen lettvint måte å finne tilsynelatende tilfeldige tall er algoritmen med det festlige navnet Blum Blum Shub. Den sier enkelt og greit at du skal ta to primtall og gange dem sammen, så du får et stort tall. Dette tallet kaller vi M. Så velger du deg et annet tall, som vi kaller x₀, kvadrerer det, og tar resten av kvadratet delt på M. Eller sagt på en mer konsis måte,

For eksempel, si at vi ...

Blow on it.

Today I had one of those terribly traumatic days. It did not start out that way. I was perhaps a little stressed because of the looming deadlines in my life, which seem to be amassing with ever greater urgency (bear with me, this is relevant to the trauma). 

At any rate, I made it through a day at the library all right. I had a minor setback around lunch time, when I realised I could not remember the pin for my British debit card, and that coffee would therefore not be forthcoming. It may sound like a minor problem but that sort of thing can quite easily puncture a good day. I should have seen the signs.

Despite the forces of destiny obviously conspiring against me and plotting my  eventual downfall, I did manage to change the settings for my computer so that it not only shows a screen saver, but also requires a password to drop it. This is part of my evil plan to annoy anyone who might decide to steal my mac one day while I am having lunch. Little did I know ... but I am getting ahead of myself.

Once I returned home, Tor and I left our computers and headed out for dinner. I do not know whether mine felt lonely or abandoned, jealous because Tor is getting all the attention, or whether it just really hated the new screensaver; when we got back it just clicked at me, told me I ...

I dag krysset jeg en terskel. Jeg søkte om penger til å dra på en konferanse i USA. Jeg har aldri vært i USA før, og jeg er sant å si ikke så sikker på om jeg har lyst til å dra dit heller. Det virker i det store og hele som et ganske tvilsomt land, stappfullt av tvilsomme mennesker som, som Obama sa, klamrer seg til pistolen sin og bibelen sin. Jeg har riktignok bare søkt om penger, så det er ikke en veldig stor terskel, men nå ligger det på en måte i kortene at jeg kommer til å dra dit hvis jeg får pengene (noe annet ville vært pinlig), så på sett og vis kan man si at jeg i dag har bestemt meg for å dra til USA.

Det betyr at jeg har bestemt at jeg synes det er greit at Onkel Sam får spørre meg om jeg er terrorist, lagre fingeravtrykkene mine og kroppsscanne meg, selv om jeg ikke egentlig synes det er greit i det hele tatt. I det minste kan jeg unnskylde meg med at konferansen finner sted i den tilsynelatende sjarmerende småbyen Gatlinburg, Tennessee, og ikke i Bronx eller Detroit eller Texas eller andre steder jeg har massive fordommer mot basert på ting jeg har sett på TV, skjønt når jeg tenker meg om er det sikkert i sjarmerende småbyer man finner de verste bibel-thumperne og gun-toterne.

Uansett, med litt flaks går turen til USA i oktober. Med mindre de finner ut at jeg har skrevet stygge ting om dem på internett og nekter meg innreise. Oppdateringer følger.

-Tor Nordam

Av en eller annen grunn tenker jeg på Costa som en bedre kjede enn Starbucks. Kanskje fordi det er en britisk kjede, ikke en amerikansk? Kanskje fordi den ble grunnlagt av to italienere, ikke tre amerikanere? Kanskje fordi den har navn etter nevnte italienere (som er brødre), og ikke etter en figur i en irriterende amerikans SciFi-serie? Kanskje fordi

Bruno and Sergio Costa set up their coffee roastery in Lambeth, London in 1971, supplying local caterers and coffee shops with their slow-roasted blend mocha Italia.

skjønt det ville være en tullegrunn siden

The three were inspired by entrepreneur Alfred Peet (whom they knew personally) to sell high-quality coffee beans and equipment.

Uansett hva det er, det er bare tull og tøys. Costa er minst like ille. I dag oppdaget jeg nemlig en reklame på min lokale Costa (som forøvrig er den eneste kaffebaren i sikkert en halv kilometers omkrets fra King's Buildings, og den nest nærmeste er dessuten også en Costa) som forkynnet at de viktigste ingrediensene i en god kaffe, foruten god kaffe, er en dyktig barista, og en annen som hadde et bilde av en ekte espressomaskin (og med det mener jeg en slik der du pakker kaffen selv) og tekst som indikerte at Costa tok kvalitet på alvor. Så hva er galt med det, det høres jo fint ut? Vel, det som er galt med det er at dette skiltet var plassert oppå en uekte espressomaskin (og med det mener jeg en slik der du trykker ...

Molde by er stort sett bygget oppover en skråning ned mot en fjord på nordvestlandet et sted. En populær aktivitet blant byens innbyggere er å traske videre oppover denne skråningen, i det som gjerne kalles Moldemarka, og blant de mest populære turmålene i Moldemarka er en hytte ved navn Skihytta.

Som navnet antyder ble Skihytta bygget for å være et mål for skiturer. Molde og Omegns Idrettsforening (MOI) ble stiftet i 1892, og et av målene for foreningen var å nå ut til flest mulig med idrettens glade budskap. En eller flere smartinger kom på at det sikkert ville være lettere å få med flere på skitur hvis man kunne gå et sted og kjøpe kaffe, og dermed ble det bestemt at man skulle bygge en skihytte. Tiltaket later definitivt til å ha virket, og hvis man tar turen opp til hytta kan man se mange bilder fra Gamle Dager™, den gangen absolutt alle var venner, og hele byens befolkning trasket opp i heia og hadde hopprenn i manuelt preparerte hoppbakker som alle var med å tråkke opp. Det er i alle fall det inntrykket jeg får fra bildene.

Siden Skihytta primært er en skihytte er den åpen i vintersesongen, men MOI har heldigvis et noe liberalt syn på hva som teller som vinter. Hytta er åpen hver søndag fra september til april (unntatt første juledag), og om høsten og våren er den også et meget populært turmål for folk uten ski på bena. Til tross ...

One of the many advantages to sharing an office with a Frenchman is French cooking. Hence, I was immediately eager to help when he asked if I knew where he could get a coq, as in coq au vin. I have never tasted this before, but due to the law of French mojo, I assume it must be excellent. Furtheremore, I assumed I would be invited for dinner if I was the one to get him the coq, so I sent a text to my friend the organic farmer.

Unfortunately, I was to late. This happened in the autumn of last year, and the farmer told me he had just sold the three he was going to sell that season. And to make it even more annoying, he had sold them to a rather Francophile former colleague of mine at my summer job, who was going to put them to use in exactly the same way we had intended.

Always one to learn from my mistakes, I decided not to be too late this year, so I paid the farmer a visit yesterday, and asked him if I could put in a reservation for a rooster or two for the late autumn, and he told me that should certainly be possible. Now, as these are free range chickens in the true sense of the word, all that is left to do is to hope my chosen one doesn't get eaten by the fox or ...

Av en eller annen grunn er det vanlig å plante karsefrø i fuktig bomull og legge på et fat i vinduskarmen i påsken. Selv tror jeg ikke jeg har gjort dette på 20 år eller noe slikt, men familien Camilla har holdt denne tradisjonen i hevd. Jeg spurte Camilla hva poenget var, og hun så på meg som om jeg var dum, og sa «Spise den selvfølgelig! På ost!» Så da vet jeg det.

Jeg mener jo å huske at karse smakte ganske godt, det lukter i alle fall godt, så jeg ser frem til å prøve ost med karse ved en senere anledning. I mellomtiden bestemte jeg meg for å blande meg inn i dyrkingen, og gjorde om et heller ordinært karsebed til et festlig ordspill:

-Tor Nordam

På slutten av hvert semester er det vanlig å gjennomføre en spørreundersøkelse blant studentene, der de får mulighet til å uttrykke sine meninger om ulike aspekter ved fagene de har fulgt de sise månedene. For eksempel blir de spurt om hvorvidt deres læringsutbytte fra forelesningene har vært bra, om øvingene har virket relevante, om læreboken har vært bra og en bråte andre ting foreleseren kan bruke i sitt arbeid for å gjøre faget enda bedre til neste år.

For min del er naturligvis ikke dette så relevant i år, siden jeg ikke skal forelese neste år, men det er likevel greit å få tilbakemelding på jobben man har gjort, og spesielt er det veldig hyggelig når studenter sier pene ting. Noen forslag til forbedringer er det likevel, som for eksempel dette:

-Tor går gjennom det grunnleggende slik at det er lett å få en grei forståelse i faget. Selv om det blir mye tørre vitser.

Det viser seg altså at det kan bli for mange tørre vitser. Personlig trodde jeg ikke man kunne få for mye av denslags, men det viser seg altså at ikke alle er enige. Det er herved tatt til etteretning.

-Tor Nordam

I tillegg til å ta fag i doktorgraden er det veldig vanlig at man har en viss mengde undervisning, også kjent under det inspirerende navnet pliktarbeide. I utgangspunktet er doktorgraden treårig, men de fleste stipendiater får et fjerde år finansiert av universitetet, mot at de bruker 25% av tiden sin på undervisning. Jeg synes det er en veldig fin ordning, både fordi jeg liker å undervise, og fordi det i praksis fører til at man får mer tid på doktorgraden.

Mitt pliktarbeide har bestått i å forelese et innføringskurs i fysikk for ikke-fysikere, og i dag fra 10.15 til 12.00 holdt jeg min siste forelesning. Alt som gjenstår nå er å rette eksamen i juni, så er jeg ferdig med pliktarbeidet. Kombinert med at jeg tok min siste eksamen i går betyr det at jeg nå kan se frem til 19 måneder og 15 dager med uforstyrret forskning, og det skal bli ikke så rent lite digg.

-Tor Nordam