I øyeblikket sitter jeg i lokalene til Radio Revolt, tidligere kjent som Studentradion. Anledningen er at jeg om en liten halvtime skal være gjest på radioprogrammet til Ulf, der jeg, etter det jeg har forstått, skal snakke om ekteskap, i anledning dagen. Spennende, spennende.

Programmet heter Tweed, og kan høres på radio eller the intarnets.

-Tor Nordam

In 1996, the current university in Trondheim was formed in a merger of several institutions of higher education, and the name of the new univerisity became "Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet", usually shortened to NTNU. If you translate the name into English, you get something like "Norwegian University of Technology and Science", however the official English name of the university is "Norwegian University of Science and Technology". Almost since I became a student here in 2002, I have been wondering if they changed the name because they thought it sounded better, or because they wanted to avoid the unfortunate acronym.

Yesterday, I happened to meet a former rector of my University in the elevator, and I used this opportunity to ask if he knew the history of the English name. He laughed a bit, and confirmed that the English name had been "Norwegian University of Science and Technology" from the beginning, and that the reason was the acronym. So now we know.

-Tor Nordam

Når man sysler med litt over middels krevende utregninger er det essensielt at ting går fort. En av de enkleste tingene man kan gjøre for å få ting til å gå fort er å ikke skrive sine egne rutiner. Noe må man naturligvis skrive selv, det er tross alt forskning vi driver med, men det er ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, som veilederen min liker å si. For eksempel, i problemet vi sysler med nå setter vi opp svære matriser, som vi så utfører operasjoner på. Vi må naturligvis sette opp matrisene våre selv, da dette er unikt for vårt problem, men det ville vært galskap om vi skulle skrive våre egne rutiner for matrisemultiplikasjon, for eksempel, da dette er en operasjon nesten alle som driver med numerikk må gjøre, og da det allerede er lagt ned utrolig mange årsverk i å skrive effektive rutiner.

BLAS (Basic Linear Algebra Subprograms) er en samling rutiner for å gjøre matrise- og vektoroperasjoner. Dette biblioteket kom ut første gang i 1979, og siden da har mange, mange mennesker lagt ned mange, mange timer i å optimere slike rutiner for ulike prosessorer. Grunnen til at det må optimeres for hver prosessor er at det å få disse tingene til å gå fort handler om at prosessoren må slippe å vente på minnet, og det igjen handler om å ha de riktige tingene i cachen til enhver tid. Hvis prosessoren må hente noe fra ram i stedet for fra cachen ryker ...

Judging by the first book, The Baroque Cycle is well named. Not mainly because that of the historical period it treats, but because it itself contains the key characteristics to such an extent. It does not come to expression so much in a particularly ornate language, but in a wealth of detail which is there, I think, not so much in order to create any sort of reality effect, but for its own sake. It could be he overdoes it a little at times, but if you are writing a Baroque Cycle I suppose you might as well write a Baroque cycle.

This can be exhausting. Certainly if, like me, you reach for books to check whether these historical ``facts'' are indeed facts or just facts of the fictional variety. This is the frustrating bit. Stephenson makes no secret of his novels having a fictional element, which means that it occasionally feels like reading a text book without the added bonus of being allowed to trust the information that textbook offers. The majority of the book, however, was so well researched, I was delighted. I had to force myself to stop checking up on it all after a while, and someone really could have told me that there was an appendix containing a list of dramatis personæ in which the fictional were distinguished from the real (or as Stephenson puts it, some are historical, others might ``produce confusion, misunderstanding, severe injury, and death if relied upon by time travelers visiting ...

I de tidligere denne serien har jeg fortalt hvordan lys kan frigjøre ladninger i en solcelle og hvordan man bruker dopede halvledere til å lage en pn-overgang som sørger for at man kan utnytte energien i ladningene. Man kan si at hittil har det handlet om prinsippene, mens i dag tenkte jeg å si litt om de tekniske detaljene ved en solcelle.

En nokså standard industrielt produsert solcelle består hovedsaklig av p-dopet silisium, med et tynt lag n-dopet silisum på toppen. De to lagene til sammen har en tykkelse på noe slikt som 140 - 200 mikrometer (1 mikrometer = 0,001 mm). Disse cellene er laget fra blokker med svært rent silsium som blir saget* opp i skiver av ønsket tykkelse, og størrelsen er bestemt av blokken man sager fra. En typisk solcellevaffel (wafer) er noe slikt som 10 x 10 cm.

Når man belyser en solcelle vil det hope seg opp positive ladninger på den ene siden, og negative på den andre. For at man skal kunne benytte disse ladningen til noe, som jo er hele poenget, trenger man kontakter. På baksiden er ikke det noe problem, man kan for eksempel dekke hele baksiden med aluminium, som er en utmerket elektrisk leder. På forsiden er det ikke fullt så enkelt. Siden forsiden er den siden som skal slippe lys inn i cellen kan man ikke dekke den med metall, siden metall vil reflektere lyset bort. Den vanligste løsningen er å legge på et par striper av metall med tynnere forgreninger ...

Vi var midt inne i en samtale da det kom opp at flere (les: Tor) ikke hadde fått med seg den flotte boken Earthsea av Ursula LeGuin, strengt tatt heter den første boken A wizard of Earthsea, og er del av en trilogi som ble til en kvadrilogi som fikk noen noveller og til slutt endte opp som en kvintologi. Wikipedia påstår forøvrig at det er en heksologi, dog den ekstra boken de tar med er en novellesamling, oppfinnsomt nok heter den Tales of Earthsea, som jeg ikke liker å regne som bøker, heller en slags bibel.

Nå, jeg vet at det er en stor sjanse for at litteraturkritikere kan finne på å lese dette, så derfor vil jeg hovedsaklig anbefale den første boken i serien. Jeg synes det er en veldig fin fortelling som presenteres på en god måte. Boken har en god dybde og har blitt sammenliknet med andre fortreffelige verk som Ringenes Herre. Knut anbefaler å lese denne boken. Gjerne for dine barn også, hvis du har noen.

Hvis man blir trukket inn i historien, så er oppfølgerene The tombs of Atuan og The farthest shore også gode. De som kjenner meg blir ikke overrasket over at jeg likte The farthest shore best, men Atuan er også interessant, dog meget forskjellig fra de to andre. Her hadde jeg foretrukket at Ursula hadde lagt historien ligge, da de beste fortellingene er dem som ikke er avsluttet. Dog, jeg forstår at hun ville holde det gående, da hun sikkert ...

På aikidotrening i går brukte vi litt tid på å kutte med bokken. Veldig mange av teknikkene i aikido er utformet med tanke på at man enten holder et sverd, eller at motstanderen holder et sverd, så det er ofte veldig nyttig å faktisk trene litt med sverd så man skjønner hvor bevegelsene kommer fra. I går trente vi på en bevegelse der man først løfter sverdet mens man tar et halvt skritt slik at man står med føttene samlet, og så tar man et halvt skritt til mens man kutter rett ned. Treneren kommenterte at når man står i ro med sverdet over hodet skal man stå med en ganske god bøy i knærne, og så sa han noe jeg likte veldig godt, nemlig at man kan ikke bevege seg raskere enn tyngdekraften.





Aikido er jo en slik akitvitet der man ofte hører at folk snakker om ki og intensjon og andre ting av varierende vaghet, så jeg blir litt glad hver gang jeg får en påminnelse om at det i bunn og grunn handler om fysikk.

-Tor Nordam

I gårsdagens artikkel om Ajax satte jeg opp en liste over funksjoner jeg kunne tenke meg å implementere med fancy, asynkront javascript. Jeg organiserte listen etter det jeg innbiller meg er stigende vanskelighetsgrad, og helt til slutt førte jeg opp «Google-aktig instantant søk basert på et søketre». Fordi klokka ikke var mer enn rundt midnatt, og fordi det er kjedelig å gjøre lette ting, skrev jeg like godt en implementasjon av et søketre for artikkeldatabasen.

Så hva er egentlig et søketre? Vel, jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på hvordan det egentlig skal se ut. Det jeg implementerte er basert på det jeg husket fra en samtale med Paul Anton i høst en gang, som igjen var basert på det han husket fra en forelesning for mange år siden, så det er neppe optimalt, men det jeg gjorde var i alle fall følgende:

Man bygger opp et tre av noder. Hver node har tre egenskaper: En bokstav, en liste med sub-noder og en liste med artikler. For å bygge opp treet må man så gå gjennom hvert ord i hver artikkel vi har lagret. Man begynner med første bokstav i det ordet, og går til den noden, så går man videre til den sub-noden som tilsvarer neste bokstav i ordet, ogsåvidere, mens man hele tiden oppretter eventuelle manglende noder. Når du kommer til noden som tilsvarer siste bokstav legger du så til artikkelen i den nodens liste over artikler.

Vi tenker oss at vi har de følgende ...

Her en dag oppdaget jeg at Calcuttagutta nå benytter seg av Ajax. Det er litt spesielt, tenker du kanskje nå, at vi benytter oss av noe uten at hovedutvikleren er oppmerksom på det, men slik er det altså. For å forklare nærmere vil jeg begynne med å sakse fra artikkelen som først introduserte uttrykket Ajax i 2005:

Ajax isn’t a technology. It’s really several technologies, each flourishing in its own right, coming together in powerful new ways. Ajax incorporates:

• standards-based presentation using XHTML and CSS
• dynamic display and interaction using the Document Object Model
• data interchange and manipulation using XML and XSLT
• asynchronous data retrieval using XMLHttpRequest
• and JavaScript binding everything together.

Ajax: A New Approach to Web Applications

Skarpe lesere har sikkert allerede innsett at de delene av Calcuttagutta som benytter Ajax er de delene som tillater at du gjør et eller annet uten å oppdatere hele siden, altså javascript-like og javascript-lynforum. Det dreier seg altså om å benytte javascript og xml til å snakke med serveren uten å laste hele siden på nytt.

Det som skjer når man laster en side i en nettleser, er at nettleseren sender en http-spørring (jeg er i norske-ord-humør i dag) til tjeneren, som så sender en nettside tilbake. Det som skjer når man bruker Ajax er akkurat det samme, bare i mindre skala. For eksempel, når man skriver en beskjed i lynforumet og trykker «Legg til» er det en javascriptfunksjon som pakker det du har skrevet inn i en http-spørring ...

Geckoen har lenge imponert og forundret mennesker med sin evne til å gå og løpe både opp og ned langs vertikale flater av forskjellige slag. Allerede Aristoteles kommenterte dette i sin Historia Animalium for over 2300 år siden, men inntil relativt nylig visste man ikke nøyaktig hvordan geckoen får sine mad skills innen klatring. Det er imidlertid ingen tvil om at skillsene er mad. Ikke bare kan geckoen løpe over en meter i sekundet opp langs en vertikal glassflate, den kan til og med løpe mens den henger opp-ned fra en flat glassflate. Det eneste den angivelig ikke kan klatre på er teflon.

Hvis man ser nøye på foten til en gecko ser man noe som ser ut som tynne lameller. Ser man enda nøyere etter ser man at hver av disse lamellene er dekket av noe som minner om små hår. Disse tingene kalles setaer (eng. setae), de er veldig tynne, og det er veldig mange av dem. Omtrent 15000 pr. kvadratmillimeter. Ser man enda nøyere etter, type så nøye at man trenger et elektronmikroskop, ser man at hver av disse setaene splittes opp i hundrevis av enda tynnere hår mot enden. Disse enda tynnere tingene kalles stekespader (eng. spatulae), og en standard gecko har til sammen noen hundre millioner, eller til og med noen milliarder, av disse. Og her ligger hemmeligheten i geckoens evne til å klatre.

Kellar Autumn er en nokså kjent geckoforsker, og i 2002 prøvde han og gjengen hans å måle ...