Da er vi kommet til del tre av denne serien om hvordan solceller egentlig fungerer. Vi husker fra første del av denne serien at solceller baserer seg på at fotoner absorberes i et materiale, og at den absorberte energien fører til at det dannes det vi kalte et elektron-hull-par. Vi husker videre at en av utfordringene i å konstruere en solcelle er å sørge for at man kan utnytte dette elektron-hull-paret til noe, før det rekombinerer. Til dette formålet kan man benytte det som kalles en pn-overgang, og det er dagens tema.

Vi husker fra forrige del av denne serien at det å tilsette atomer av et annet grunnstoff i en ellers helt ren halvleder kalles å dope halvlederen, og at det finnes to måter å dope halvledere på, avhengig av om man tilsetter et grunnstoff som har flere eller færre elektroner i ytterste skall enn halvlederen selv. Hvis man doper silisium, som har fire elektroner i ytterste skall, med et grunnstoff med fem elektroner, får man det som kalles en n-type halvleder, som har frie elektroner som kan lede strøm. Tilsetter man et grunnstoff med tre elektroner får man en p-type halvleder, som kan sies å lede positivt ladede «hull».



Som navnet antyder er en pn-overgang en overgang mellom en p-type og en n-type halvleder. Det som skjer når man setter sammen to slike materialer er ...

I've made a slight change to the way the page loads custom css. Earlier, this css was loaded instead of the regular one, now it is loaded after the regular one. This means that any styling you enter will override the corresponding styling in the standard css, while leaving the rest. This gives a lot of flexibility in creating your personal style.

For example, the standard styling of the main background is:

body{background-color:#9DA963}

To override this, you would add something like

body{background-color:#335588}

to the custom css box in your profile. Similarly, you can change the background of the center column by adding

.article_box{background-color:#9DA963}

The background of an article:

.article{background-color:#9DA963}

The side columns:

.column_box{background-color:#9DA963}

It is even possible to set a background image for any of these things:

body{
background: url(http://www.presskanne.com/kaffe_stor.jpg) no-repeat center center fixed;
-webkit-background-size: cover;
-moz-background-size: cover;
-o-background-size: cover;
background-size: cover;
}

If you end up with something you feel would be of interest to others, please let me know, and we can consider turning it into a selectable standard style. Also please let me know if you find anything wrong and/or annoying about the html and the classes and ids and so on.

-Tor Nordam

Like over nyttår skrev jeg en artikkel om tiårets bøker. Den var opprinnelig resultatet av et eksperiment for å se hva jeg kunne huske om hva jeg hadde lest over ti år. I utgangspunktet hadde jeg forventet at den ville være umulig å skrive -- eller at den nødvendigvis måtte bli vagere jo tidligere tilbake jeg gikk.

Underveis oppdaget jeg imidlertid noe jeg aldri har tenkt over før: Jeg vet alltid hvor jeg har lest en bok som har gjort inntrykk på meg.

I og med at dette var noe jeg aldri hadde tenkt over før, antok jeg umiddelbart at det var noe alle gjorde, og at jeg bare var dum som ikke hadde insett det før. Et sett dypt uvitenskapelige undersøkelser gjorde det imidlertid snart klart at selv om det ikke er uvanlig, gjelder det slett ikke alle.

Dette fikk meg i sin tur til å tenke mer på hvorfor jeg husker omgivelsene. Som alle som har levd sammen med meg før eller senere har oppdaget er jeg nemlig veldig lite klar over omgivelsene mine mens jeg leser. Det var lenge nesten umulig å få kontakt med meg da jeg var yngre, og mine foreldre var naturlig nok småfrustrerte.

I løpet av julen oppdaget jeg at jeg har utviklet en reaksjon på navnet mitt. Det vil kanskje være riktigere å si at Karoline oppdaget det. Jeg hører ikke hva som foregår rundt meg, men hvis du sier "Camilla", eller noe som høres slik ut, våkner jeg. Hun hadde det deretter ...

I dag var jeg og Ingvild på Ringen kino og så det kritikerroste britiske dramaet “Another Year”, regissert av MIke Leigh. Kanskje ikke den ultimate date-filmen, og kidsa var da også totalt fraværende. Vi gjorde vårt for å senke snittalderen i publikum.

Leigh omtales som “mesterregissør”, og jeg kjenner navnet fra tidligere, men kan ikke se å ha sett noen av filmene hans. Mulig jeg overser noe opplagt. I alle tilfeller - regien var absolutt en mesterregissør verdig. Dette er en film hvor blikk, timing, kutt og perspektiver utgjør mye av opplevelsen for meg.

Filmen tar for seg et år i noen menneskers liv - høyst ordinære folk, mesterlig spilt av skuespillerne. Den eneste personen som kanskje savner litt troverdighet er Mary - men å gi henne et anstrøk av karikatur er nok også intensjonen.

Her finnes ikkeno’ happy ending eller Hollywoodske anstrøk, men sosiale interaksjoner på et veldig detaljert nivå. Så om denslags er din greie er dette filmen for deg. Om målet er å sette en romantisk ramme for kvelden finnes det nok bedre alternativer.

Forøvrig spiste vi på Som Tam etter filmen, og den opplevelsen er dokumentert her: http://goo.gl/AoGib

PS: Vi prøvde sofasetene på Ringen 1 - anbefales for kjærester.

I dagens samfunn finnes det opptil flere gode måter å sende dokumenter elektronisk, men jeg tror de fleste vil være enige i at for dokumenter med formatert tekst er pdf er enklest, greiest og best. Postscript har riktignok enkelte fordeler, blant annet at man ikke trenger printer-drivere for å skrive dem ut på en postscript-printer, men det er likevel såpass sært at pdf vinner nokså lett. Ellers er jo HTML et kurant format for dokumenter som skal leses på nett, og ren tekst er helt utmerket for tekst uten formatering.

Likevel finnes det syke, syke individer som foretrekker å skrive dokumenter i et sykt xml-format, pakke det i en mappe med en haug med andre xml-filer, legge til et par andre mapper med forskjellig skrot (også i xml), for deretter å zippe hele sulamitten med en algoritme som gir halvparten så god komprimering som den kunne gjort, og helt til slutt gi denne abominasjonen en filending som på ingen måte antyder at det er snakk om en zip-fil.

Her er et eksempel på hvordan et par enkle setninger ser ut i et slikt format, sakset fra en fil jeg fikk tilsendt:

<w:t>Fredag 8. oktober</w:t></w:r></w:p><w:p w:rsidR="00A475ED" w:rsidRDefault="00A475ED"><w:pPr><w:rPr><w:sz w:val="28"/><w:szCs w:val="28"/></w:rPr></w:pPr></w:p><w:p w:rsidR="00A475ED" w:rsidRDefault="0042147C"><w:pPr><w:rPr><w:sz w:val="24"/><w:szCs w:val="24"/></w:rPr></w ...

The Pillow Book of Sei Shōnagon is a collection of remarks, observations, memories and lists written down by a lady in waiting to the Japanese Empress Sadako in the Heian period in Japan. It is a thousand years old. And it is lovely.

Sei Shonagon is not the real name of the author. Shōnagon means "Minor Councillor", which I think must have been her father's position (from what I understand, ladies at court were known by nicknames and the positions of their father rather than their actual name); Sei refers to the family of Kiyowara, apparently. She was the daughter of a poet (Kiyowara no Motosuke) and a contemporary of the more famous Murasaki Shikibu (author of Tales of Genji, whose name, incidentally, is the name of a flower plus her father's position), who did not like her one bit (she thought her arrogant, frivolous and presumptuous). The rivalry may be founded in the fact that they served two different Empresses: when Sadako's father (Michitaka) died, his position at court was taken by his brother (Michinaga), who had the Emperor marry one of his daughters as well in order to secure his position -- court intrigues are fun. Shikibu served the second Empress.

Sei Shōnagon's real name may have been Kiyowara Nagiko, but no one really knows. Nor is it known what became of her. The Pillow Book therefore has the strange air of providing an intimate opening into a life that is otherwise inaccessible -- the exact ...

Silisium er et grunnstoff med 14 protoner i kjernen. Det er det åttende vanligste stoffet i universet (rangert etter masse), og det er det andre vanligste stoffet på Jorden. Hele 27,7% av massen til Jorden er silisium. Silisium er også en halvleder, og det er det vanligste stoffet å bruke til både elektroniske kretser og solceller.

Silisium har 14 protoner, og dermed også 14 elektroner. Litt forenklet kan vi si at disse er fordelt med 2 elektroner i innerste skall, 8 i nest innerste, og 4 i ytterste. Når vi har silisium som et fast stoff er hvert silisiumatom bundet til 4 andre. I hver av disse bindingene har vi to elektroner som er delt mellom to atomer, og det gjør at hvert atom på en måte føler at det har 8 elektroner (2 fra hver binding) i ytterste skall. Dette gjør at strukturen er stabil, og som vi var inne på i går gjør dette at silisium har et båndgap, altså at et elektron må tilføres energi for å kunne rive seg løs og bevege seg rundt omkring.

Båndgap måles typisk i elektronvolt (eV), som er en måleenhet for energi. 1 eV er det samme som 1,6 x 10^-19 J, så det er en ganske liten enhet. Båndgapet i silisium er på 1,1 eV, og til sammenligning har synlig lys en foton-energi på mellom 1,6 og 3,4 eV. Ett foton fra Solen er altså vanligvis nok til å eksitere et elektron i silisium ...

For tiden leser jeg til eksamen i et fag om solcellefysikk, og i den forbindelse tenkte jeg å slå opptil flere fluer i ett smekk, ved å skrive et par artikler om hvordan solceller egentlig funker. Først: En introduksjon til halvledere.

Alle faste stoffer består av atomer, som betyr at alle stoffer inneholder massevis av elektroner. Det som skiller stoffer som leder strøm fra stoffer som ikke leder strøm, er at elektronene lett kan bevege seg i stoffer som leder strøm. For enkelhets skyld kan vi kalle de stoffene som leder strøm for metaller. Det er ikke helt nøyaktig, da det finnes stoffer som ikke er metaller og som leder strøm, men det er litt mer eksotisk.

Grunnen til at metaller leder strøm er altså at det er lett å få elektronene i et metall til å flytte på seg. Det skyldes at et et metall er ikke hvert elektron bundet til ett bestemt atom, men de er på en måte delt mellom alle atomene, og kan bevege seg fritt frem og tilbake. I et stoff som ikke leder strøm er det motsatt. Her er hvert elektron bundet til ett bestemt atom, og det skal mye til for å få dem til å flytte på seg. Det er imidlertid mulig å få elektronene til å flytte på seg, hvis man pøser på med nok energi, og hvor stor energi som kreves for å flytte på elektroner er det som avgjør hvor god en isolator er. For å innføre litt terminologi ...

I år har jeg første gang ønsket at jeg hadde tatt meg bryet med å ta med ski til Trondheim. Vanligvis har jeg vært fornøyd med én, to, eller kanskje ingen skiturer i året, hjemme i Molde til enten jul eller påske, og det har aldri falt meg inn å drasse med meg ski oppover hit (fluestang, derimot, har jeg drasset både opp og ned, og aldri brukt). Men i år har jeg altså følt behovet for et par ski i Trondheim. Det har kanskje litt å gjøre med at jeg gikk glipp av noen dager med latterlig gode forhold i julen, men det er ikke det som er den egentlige grunnen.

Grunnen er at en eller annen tulling har kjørt en løypemaskin rett bak huset mitt. Rett bak der jeg bor går det en smal gangvei som fører oppover i retning Dragvoll, og nedover i retning Gløshaugen. Den passerer mindre enn 100 meter fra døren min, og nå har den altså blitt til en skiløype. Oppover mot Dragvoll passerer den blant annet gjennom en tunnel under omkjøringsveien, men selv der har en eller annen omtenksom person skuffet sammen noe snø og kjørt løypemaskinen gjennom tunnelen. Jeg har ikke sjekket opp hvor denne løypen fører, men jeg antar den går i retning Dragvoll, og dermed til Estenstadmarka eller noe slikt (noe annet ville vært teit).

Jeg nevnte tidligere at jeg har ganske strenge krav til været hvis jeg skal gå på ski. Jeg har et annet krav i tillegg, og ...

This book is delightful. It is full of delights. Good books are usually difficult to describe (because what makes them good is their distinctiveness), but I will try not to fall into "this is good, you have to read it", which is what comes most naturally at the moment, but which is not always terribly persuasive.

The story is set in what I can only describe as the idea of ancient China. It has the very fitting subtitle "A Novel of an Ancient China That Never Was", which neatly hints (to me, at any rate) at precisely this setting in the Idea, rather than any accurate depiction of the historical period. It is not alternative history, per se; rather, it draws on history, fairy tales and heavily ingrained Western stereotypes of Chinese wisdom, to create a beautiful, ludic, funny novel.

There is a sage with a slight flaw in his character, a scary Duke of Chi'in, monsters, ghosts, legends, a misplaced piece of the Great Wall, cryptic clues, a cave of music and an Old Man of the Mountain.

The language is occasionally delicious, and always good. It is lyric and playful in turns and the whimsical style appealed to me from the beginning. Fitting perfectly into my idea of China, there is a definite fascination with lists of strange things, but this never detracts from the narrative. What I found most tiresome was the incessant need to travel from one place to another, and return at regular intervals ...