Man skulle tro at det å sette opp et trådløst nettverk skulle være en relativt grei sak. Radioen har vært kjent i over hundre år, og selv IEEE 802.11 er snart 15 år gammel. Vi kan overføre data fra duppedingser som går i bane rundt en av Saturns måner, og om det ikke akkurat er rutine hender det i allefall at man restarter Mars-rovere og satelitter over nettverket. Når man jobber på en boks der det er såpass upraktisk om man må ta turen for å fysisk trykke på På-knappen bør man føle seg rimelig sikker på at nettverksforbindelsen er stabil.

Jeg synes derfor jeg kan bli tilgitt for å ha antatt at det å lage et stabilt og pålitelig trådløst aksesspunkt var et løst problem. Kjent teknologi, og gode greier. Men slik er det altså ikke. La oss for eksempel se på eduroam. Eduroam er et nettverk som er ment å sørge for at folk som driver med education kan roame, i betydningen at de kan bruker internett når de besøker en annen institusjon enn sin egen. En fantastisk idé, spør du meg. Dessverre funker det ikke spesielt bra.

På NTNUs IT-info-sider finnes en nokså omstendelig oppskrift på hvordan man skal sette opp eduroam på Mac. Min erfaring er at hvis man ignorerer denne oppskriften, kobler til på vanlig måte, og husker å skrive brukernavn@ntnu.no (eller tilsvarende, hvis man jobber/studerer et annet sted), så funker det av og til bra, av og til dårlig. Hvis ...

I dag var Camilla og jeg meget kulturelle. Vi gikk nemlig på åpningen av en kunstutstilling. Kjæresten til en av mine fysikk-venner i Edinburgh har studert noe kunst-greier (det er ikke meningen å være frekk, jeg er bare ikke sikker på akkurat hva hun studerte), og kunne tenke seg en jobb innen noe kunst-greier (igjen, ikke meningen å være frekk). Sammen med noen venner i samme båt har hun derfor tatt skjeen i egne hender og startet et galleri.

Galleriet, som er et galleri i den forstand at de organiserer utstillinger, men foreløpig ikke i den forstand at de har et lokale å stille ut i, heter CURiO, og utstillingen de åpnet i dag heter Surface. Jeg synes det var litt morsomt siden det jeg sysler i doktorgraden har med overflater å gjøre, og Camilla synes det var kult siden hun viste oss bilder av bildene, og de så kule ut, så vi bestemte oss for å ta turen.

Utstillingen henger i Pavilion Café, som jeg har sett mange ganger, men aldri vært inne i før. På forhånd fortalte hun at de som driver stedet har en veldig avslappet holdning til ting som foreksempel avtalte tidspunkt for møter, og at de generelt virket veldig hippie-aktige, og vi ble ikke skuffet. Mange kaféer har umatchende møbler, men jeg tror aldri før jeg har vært på en kafé som tilsynelatende ikke hadde to like kopper, og resten av stedet og til dels også klientellet så en anelse alternativt ...

Det har vært folkeavstemning i Storbritannia denne uken. Spørsmålet var om man skulle endre valgsystemet for parlamentsvalg til «Alternative Vote», eller om man skulle beholde «First Past the Post». FPtP går ut på at hver valgkrets velger ett parlamentsmedlem, og den personen som får flest stemmer vinner. Det har festlige konsekvenser som et parti i prinsippet kan få 100% av medlemmene i parlamentet med vilkårlig liten støtte i befolkningen, så lenge de har flertall i alle valgkretser. Det er selvfølgelig veldig usannsynlig, men virkeligheten er bare marginalt bedre. I valget i 1983 fikk Labour 27,6% av stemmene, og 209 seter i parlamentet, mens SDP/Liberal Alliance (forløperen til dagens Liberal Democrats) fikk 25,4% av stemmene og 23 seter i parlamentet. Det burde være fullstendig åpenbart for alle og enhver at det er helt perverst å beholde et slikt system.

Nick Clegg (for øyeblikket leder av LibDems) ønsker seg forståelig nok en reform på dette området, og han kunne nok tenke seg en eller annen variant av «Proportional Representation», for eksempel noe lignende det vi har i Norge, der hver valgkrets velger flere seter i parlamentet, slik at parlamentsmedlemmene fra hver valgkrets så nøyaktig det lar seg gjøre med heltallige seter representerer fordelingen av stemmene i valgkretsen. Det er mulig Nick Clegg ønsker seg et slikt system fordi han er en fornuftig fyr, og ser at dagens system er helt på viddene, men det kan også tenkes at han tenker på egen vinning. Partiet hans, som er det eneste ...

Når jeg var i Oslo nettopp bodde jeg en natt på et hipt og moderne hotell. Grunnen til at jeg vet at det var hipt og moderne var at vasken var på rommet, ikke på badet, og det var et vindu mellom rommet og badet. Jeg antar det må være en grunn til at noen finner på noe så teit, og jeg antar grunnen må være at det er hipt og moderne.

I andre nyheter kan jeg nevne at SSD-disk er verdt pengene. I morgen: Litt lengre artikkel. Nå: Leggetid.

-Tor Nordam

Som jeg nevnte i går befinner jeg meg i Oslo. Anledningen er et møte i et stort solcelleprosjekt, og i dag har jeg tilbrakt mesteparten av dagen i en behagelig stol i et fancy auditorium i Forskningsparken på Blindern. Det var egentlig litt spennende, for jeg har aldri vært der oppe før, og det er jo litt gøy å se hvordan våre venner på UiO har det.

Basert på min meget begrensede tid på Blindern tror jeg at jeg konkluderer med at det ser ut som en bra campus, og at hvis jeg hadde hatt kontor i et annet bygg enn Realfagbygget ville jeg offisielt vært misunnelig. Det er flere grunner til at jeg synes Blindern virker som et bedre sted enn Gløshaugen, men de viktigste er

• De har en andedam, med ender (jeg så to)
• De har hele to T-banestasjoner på campus
• I kaféen koster ting 8,33 og 31,11 og denslags
• Det nye biblioteket ser rimelig frekt ut

Det som trekker ned er naturligvis at Blindern ligger i Oslo, så jeg tror ikke jeg faktisk kunne tenke meg å studere der, men det er et helt greit sted å besøke.

-Tor Nordam

Jeg pleier fra tid til annen å utnytte Ares gjestfrihet når jeg av ulike grunner må en tur innom Oslo, som beskrevet for eksempel her. Så også i dag.

Som vanlig ble jeg godt mottatt, med middag og gode greier, selv om jeg dukket opp mye senere enn opprinnelig planlagt (hovedsaklig Eivind sin feil), og jaggu fyrte han ikke opp takken og lagde sveler også. Slett ikke verst. Jeg er her i forbindelse med et møte i jobb-sammenheng som begynner i morgen, og fra i morgen til torsdag skal jeg bo på samme hotell som flere andre fra Trondheim, men jeg begynner egentlig å angre. Jeg gjetter på at jeg ikke får ferske sveler til kvelds på hotellet.

Som en god vert inviterte Are meg dessuten til å bli med ham ut og jogge i morgen tidlig klokken 06.20, og det kunne jeg naturligvis ikke takke nei til, så det begynner å nærme seg leggetid. La meg bare avslutte med å anbefale et besøk hos Are om man skal til Oslo. Meget trivelig.

-Tor Nordam

Jeg liker ikke pub-quizzer. Sånn i prinsippet digger jeg naturligvis pub-quizzer, siden de handler om kunnskap og konurranse og denslags, men i praksis avskyr jeg dem, fordi de alltid spør om feil ting. I dag, for eksempel, var vi ved en tilfeldighet på en pub der det ble arrangert pub-quiz. Vi var på et trivelig sted ved navn Under the Stairs, og vi takket opprinnelig nei til å delta i pub-quizzen, men etterhvert som de begynte å stille spørsmål slo konurranseinstinktet hos enkelte av oss inn. På nabobordet satt det to jenter som deltok i quizzen, men de hadde stort sett ikke peiling, så det begynte med at vi ga dem noen vennlige hint, men utviklet seg raskt til at vi tok over, noe de tilsynelatende var helt fornøyde med.

Problemet med denne quizzen, som jeg tipper er tilfelle for de fleste pub-quizzer, var at de spurte nesten bare om tulleting. Navnet på sangere som nettopp hadde født tvillinger og denslags. Tull og tøys. De eneste fornuftige spørsmålene i dagens quiz var noe om hva kalles åpningen i en kameralinse som slipper gjennom lys (apeture), og hva er det eneste ett-ords anagramet av «unresting» (insurgent). Som jeg nevnte liker jeg i praksis ikke pub-quizzer, og det gjør ikke akkurat underverker for motivasjonen min at jeg ikke kunne svare på de 58 andre spørsmålene, spesielt ikke siden jeg ikke kom på insurgent heller.

Men likevel, prinsipielt er jeg tilhenger av pub-quizzer, så jeg har gått med på å delta neste mandag, og da skal vi stille bedre forberedt (det vil si med enda flere personer som vet tulleting), og dermed kommer vi sikkert til å vinne. Rapport følger.

-Tor Nordam

I det siste, det vil si den siste uken, har jeg forsøkt å vende tilbake til fordums stolthet, ved å skrive en artikkel om dagen. Jeg synes aktiviteten har vært litt laber i det siste, men i stedet for å tenke at det er alle andre sin feil, siden folk ikke kommenterer, har jeg utviklet en teori om at det er min feil, siden jeg ikke har produsert innhold regelmessig nok, og dermed er det ingen grunn til å sjekke innom siden hver dag. Så jeg lover ingenting, men jeg tenkte jeg skulle prøve å legge meg på en artikkel om dagen fremover. Og jeg tror jeg skal endre «Siste kommentarer»-boksen så den enten viser siste 48 timer, eller at man kan velge å gå lengre tilbake slik det var før.

I god gammel tradisjon tenkte jeg også at jeg ikke skulle skrive på søndager, men siden det er søndag i dag, og jeg åpenbart er godt i gang med å skrive, tenkte jeg å benytte meg av enda en gammel tradisjon, nemlig å skrive noe veldig lettvint, og så si at det ikke er en artikkel.

The Guardian, The Observer og noe som heter The Wellcome Trust sysler for tiden med noe som heter «The Wellcome Trust Science Writing Prize 2011». Som navnet antyder er det en skrivekonkurranse om vitenskap, og siden jeg liker både vitenskap og skriving tenkte jeg at jeg skulle sende inn et bidrag. Det forutsetter riktignok at de lar meg delta, siden konkurransen er ...

I påsken gikk Camilla og jeg forbi lekeplassen som er like ved Molde domkirke, og jeg ble slått av hvor mye god fysikk som finnes på en lekeplass. De hadde en av disse små karusellene som man sparker i gang, og vi eksperimenterte med å se hvordan farten øker når man beveger seg innover på karusellen. Det som er ansvarlig for denne effekten er det vi kaller bevaring av dreieimpuls. Dreieimpuls er en størrelse man kan definere for ting som roterer (og forsåvidt for ting som ikke roterer), og den er gitt som farten ganger massen ganger radiusen, der radiusen er avstanden fra massesenteret til sentrum for rotasjonen.

Det som skjer når man beveger seg innover er at radiusen blir mindre, og siden dreieimpulsen skal være den samme hele tiden betyr det at farten må øke. Etter at vi hadde lekt med karusellen en stund gikk vi videre til dissen, og jeg begynte å tenke på hva som foregår der. Jeg innså raskt at jeg ikke har peiling.

Det jeg regner som vanlig dissing er at man sitter, sparker fra litt så man begynner å svinge, og så øker man farten ved å rytmisk variere mellom sittende stilling, og en mer utstrakt, liggende stilling. Når man gjør dette flytter man overkroppen lengre bort fra sentrum for rotasjonen, og bena nærmere sentrum for rotasjonen, så sånn grovt sett skulle man tro at avstanden mellom massesenteret til disseren og opphenget til dissen forble ...

Selv om jeg synes enkelte aspekter ved iPad og iOS stinker ganske hardt, mener jeg like fullt at det er en fordømt kul dings vi snakker om. Som jeg sa i artikkelen om førsteinntrykk av ipaden er det som å eie et lite stykke fremtid. Men for at man skal føle at fremtiden er på vei holder det ikke med frekk teknologi i en flat pakke, man trenger også apps som utnytter dette, og som føles intuitive å bruke. I dag lastet jeg ned Our Choice av Al Gore, som er en app-bok som i alle fall til en viss grad bruker det som ligger av muligheten i iPaden. Jeg vil ikke gå så langt som Huffington Post, som hevder at «Al Gore's 'Our Choice' App Reinvents Books, Reading», det er ikke akkurat som om dette er den første interaktive boken til iPad, men at den bidrar til å forandre lesing kan jeg gå med på.

Boken er en oppfølger til An Inconvenient Truth, og handler naturligvis om klimaendringer. Mens forgjengeren handlet mest om hvor dyp doodoo vi potensielt er i, handler denne boken om ting vi kan gjøre for å unngå å havne i fult så dyp doodoo som om vi for eksempel ikke foretar oss noe spesielt. Jeg applauderer naturligvis bokens eksistens på prinsipielt grunnlag, men jeg føler meg likevel litt skitten etter å ha kjøpt den (den kosten 29 kroner, så ganske overkommelig pris), mest fordi Al Gore ser så ufattelig slesk ut i introduksjonsvideoen.

Dette ...